Kommentar: Når taushet blir styring
I en sak som roper etter åpenhet, har Hemnes kommune valgt taushet. 28 spørsmål om varsling, arbeidsmiljø og systemansvar står ubesvart.
I over ett år har Avisa Hemnes arbeidet med en varslersak som har hatt alvorlige konsekvenser for ett menneske – og som reiser grunnleggende spørsmål om hvordan Hemnes kommune håndterer varsling, arbeidsmiljø og makt. Da vi stilte spørsmål til kommunen, fikk vi et svar som i praksis ikke var et svar.
Mange kilder – én taus arbeidsgiver
Alle saker blir bedre av flere kilder som belyser minst to sider av saken. I denne saken har Avisa Hemnes et tosifret antall kilder som, uavhengig av hverandre, beskriver det de opplever som en usunn kultur. Hemnes kommune, som arbeidsgiver og ansvarlig for arbeidsmiljø og sine ansatte, har derimot ikke vært interessert i å bidra for å belyse sin side.
For avisa gjør det jobben ekstra krevende. Ikke fordi kildetilfanget er svakt – men fordi den parten som sitter med mest makt, mest informasjon og størst ansvar, velger å ikke bruke stemmen sin.
Kommunens tilsvar består av generelle formuleringer om taushetsplikt, rutiner og regelverk. Det hevdes at kommunen har gode systemer, at varsler tas på alvor, og at eksterne aktører benyttes ved behov. Samtidig avviser kommunen å svare på samtlige konkrete spørsmål som er stilt – både til skoleleder og kommuneledelse.
Til sammen dreier det seg om 28 spørsmål. Ingen av dem er reelt besvart.
Dette handlet ikke om personsaker
Det er verdt å merke seg hva spørsmålene faktisk handlet om. Avisa Hemnes har ikke bedt om taushetsbelagte detaljer om enkeltpersoner. Vi har spurt om prosedyrer, ansvar, tidsbruk, definisjoner og internkontroll.
Vi har spurt om hvordan anonyme varsler håndteres. Om hvem som avgjør når et varsel er et varsel. Om hvorfor det tok ni måneder før en alvorlig bekymringsmelding i det hele tatt ble vurdert som varsling. Om hvorfor bedriftshelsetjenesten ikke ble koblet inn, til tross for gjentatte forespørsler. Om hvordan kommunen håndterer påstander om gjengjeldelse. Om hvorfor økonomiske rutinesvikt fikk så store konsekvenser for en ansatt. Og om kommunen har oversikt over egne varslingssaker – hvor mange som mottas, hvor mange som avvises, og hvor mange som faktisk fører til endring.
Ingen av disse spørsmålene er besvart.
Taushetsplikt som skjold
Når kommunen viser til taushetsplikt som begrunnelse for ikke å svare, brukes et viktig vern for ansatte som et skjold mot offentlig innsyn. Taushetsplikten skal beskytte mennesker – ikke systemer. Den skal ikke hindre at arbeidsgiver redegjør for egne rutiner, egen praksis og eget ansvar.
Åpenhet om systemer og prosesser er ikke et brudd på taushetsplikten. Det er en forutsetning for tillit.
Når anonymitet ikke er anonym
Et særlig alvorlig punkt i saken er beskrivelsen av hvordan et anonymt varsel, sendt via hovedverneombud, tilsynelatende raskt ble kjent for den det varsles om. Dersom dette stemmer, er det ikke snakk om en bagatell eller en misforståelse.
Da er selve fundamentet for trygg varsling brutt.
Likevel ønsker ikke kommunen å forklare hva som skjedde, eller hvordan anonymitet faktisk sikres i praksis.
Hvem definerer hva som er et varsel?
Like problematisk er kommunens håndtering av selve varselbegrepet. Når arbeidsgiver selv definerer om en alvorlig bekymringsmelding «egentlig» er et varsel, sitter kommunen både som part og dommer i samme sak.
Da svekkes varslervernet i praksis. Det er nettopp i slike situasjoner lovverket er ment å gi ansatte trygghet.
Kommunen har også konkludert med at det ikke er avdekket «kritikkverdige forhold». Samtidig vil man ikke redegjøre for hva som legges i dette begrepet, hvilke vurderinger som er gjort, eller hvilke terskler som gjelder.
En konklusjon uten begrunnelse er umulig å etterprøve – og bidrar ikke til tillit.
Når mange forteller det samme
Gjennom arbeidet med saken har Avisa Hemnes vært i kontakt med en rekke personer som uavhengig av hverandre beskriver frykt, stillhet og tilbakeholdenhet i møte med ledelse. Når så mange forteller om det samme, er det ikke lenger tilstrekkelig å avfeie dette som enkelthistorier.
Da er det et varsko om kultur.
Det mest alvorlige er kanskje ikke det som skjedde i starten av saken, men det som ikke har skjedd etterpå. Årene har gått. Konsekvensene for varsleren er store og veldokumenterte. Likevel står saken fortsatt uten løsning.
Når kommuneledelsen, til tross for gjentatte henvendelser, velger å møte systemkritikk med taushet, er det et valg – ikke en nødvendighet.
Tillit krever åpenhet
I små lokalsamfunn er tillit avgjørende. Tillit bygges gjennom åpenhet, vilje til å forklare og evne til å ta ansvar – også når det er ubehagelig. Når spørsmål om makt, ledelse og arbeidsmiljø ikke besvares, bidrar det ikke til ro. Det bidrar til det motsatte.
Avisa Hemnes har gjort det lokalaviser skal gjøre: stille spørsmål på vegne av innbyggerne. Når svarene uteblir, er det i seg selv et budskap. Og det er et budskap som gir grunn til uro.
For hvis ikke disse spørsmålene kan stilles – og besvares – hvem er da varslerordningen egentlig til for?
