– Jeg har mistet jobben, kollegaene og meg selv: En varsler forteller

Ved kjøkkenbordet sitter en varsler og ser ut av vinduet. Det er stille, og kaffekoppen blir stående urørt. Blikket fester seg ikke på utsikten, men på minnene man helst skulle vært foruten. Det kommer en forsiktig kommentar: – Jeg blir trigget av altfor mange ting. Jeg orker ikke denne kampen mer.

Dette er fortellingen om en ansatt som gikk inn i yrket med en drøm om å gjøre en forskjell. En som brukte mange år på utdanning, som tok mastergrad i tidlig innsats og spesialpedagogiske verktøy, som ønsket å gi barn med spesielle behov den hjelpen de trengte. Men drømmen endte opp med å bli mer som et mareritt.

Hen varslet om kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass, og forventet å bli hørt – men opplevde i stedet å bli overkjørt, usynliggjort og til slutt syk.

– Min sak er i hovedsak todelt, der det først og fremst foreligger et tillitsbrudd mellom meg og leder, hvorpå jeg ble forespeilet oppgaver som aldri ble en realitet, gjengjeldelser, tilbakeholdt informasjon samt manglende oppfølging i tråd med gjeldende rutiner og lovverk ved sykdom, forklarer varsleren stille.

– Og så berører saken min det psykososiale arbeidsmiljøet, både for meg personlig, men etter hvert også som et strukturelt problem som berører flere. I begge tilfeller er dette snakk om kritikkverdige forhold knyttet til både arbeidsplassen og til skolelederen, men også Hemnes kommunes manglende rutiner i denne sammenheng, sier hen.

– Det største sviket føler jeg kommer fra dem som skulle ha sett på saken. Jeg fikk aldri fortalt min historie uten at vedkommende jeg varslet på satt der og hadde kontroll over hva som ble sagt.

Både Hemnes kommune og skolelederen varslingen gjelder er forelagt sak og påstander. Deres felles svar formidles i en egen sak.

En nyansatt med visjoner

For varsleren begynte alt med en drøm. Etter flere år i andre jobber bestemte hen seg i voksen alder for å utdanne seg til lærer. Varsleren hadde oppdaget at hen trivdes svært godt med å jobbe med barn og unge.

– Jeg kjente at jeg likte å jobbe med unger, spesielt de som hadde noen utfordringer, og valgte derfor lærerutdannelse.

Utdanningen resulterte også i en mastergrad, og det var tøffe år med mye jobbing. Men det ble fullført.

– Det var ganske heftig, erkjenner varsleren.

– Men jeg liker trykket, jeg syns det er flott!

Kommentar: Når taushet blir styring

Etter en tid med vikariat, bød det seg en mulighet for fast ansettelse. Attpåtil i hjemkommunen.

– Jeg så at her kunne jeg bidra med min kompetanse. Læringsmiljø og dysleksivennlig skole var satsingsområder, og jeg ville være med på å bygge opp dette.

Da tilbudet om fast stilling kom, var det med beskjed om at hen skulle få jobbe med spesielle arbeidsoppgaver – akkurat det utdanningen var rettet inn mot.

– Ansvaret jeg ble forespeilet å skulle ta, var egentlig drømmejobben.

Men bak forventningene lurte uroen. Det som begynte som små signaler om at noe ikke stemte, skulle raskt vokse seg til et sammenbrudd – både for arbeidsforholdet, helsa og tilliten til systemet.

Jobben som «forsvant»

Det begynte med små ting. Et viktig møte som ble nedprioritert. En stillingsbeskrivelse som aldri kom. Arbeidsoppgaver man var forespeilet, men som plutselig ble plukket bort.

– Dette ble bare forklart med at det er styringsrett.

Etter å ha blitt fast ansatt gledet varsleren seg til å ta fatt på oppgavene, der spesialkompetansen skulle komme til sin rett. Men raskt merket hen at skolelederen begynte å ta kontroll over disse områdene selv.

– Jobben jeg var forespeilet «eksisterte» plutselig ikke lengre. Beskjeden var at stillinga ikke skulle lyses ut likevel.

Senere samme år ble varsleren kalt inn til medarbeidersamtale. Møtet ble satt opp på samme tid som det faste morgenmøtet, og skulle bare vare et kvarter.

– Det skulle kartlegges hva slags kompetanse jeg hadde. Og der og da fikk jeg beskjed: Om du ikke er fornøyd, så har du seks måneder prøvetid.

– Jeg opplevde det helt klart som en trussel.

Varsleren gikk ut av møtet med en klump i magen. Hen hadde allerede levert flere egenmeldinger der det var krysset av for «arbeidsrelatert årsak», og ba nå om å få inn bedriftshelsetjenesten. Men ingenting skjedde.

– Jeg etterlyste bedriftshelsetjenesten fire ganger. Jeg fikk aldri hjelp.

Første varsel – og første gjengjeldelse

I juni 2022 bestemte varsleren seg for å gå et skritt videre, og sendte en bekymringsmelding om kritikkverdige forhold til HR i Hemnes kommune, via hovedverneombudet. Der ba hen om å være anonym.

– Jeg ønsket å melde inn anonymt, men dagen etter fikk jeg innkalling til et møte, og dette kom fra den jeg hadde varslet på. Da skjønte jeg at varslet var sendt videre direkte til den det gjaldt. Det var veldig ubehagelig. Jeg ble redd, og turte ikke gå på jobb etterpå.

Det som skulle ha vært starten på en ryddig prosess, ble for varsleren starten på en nedbryting. Til høsten var ingenting som før.

– Jeg kom tilbake og hadde ikke lenger spesialoppgaver. Jeg ble «strødd rundt» i småtimer, og hadde ikke kunnskap om fagene jeg ble satt til å undervise. Jeg ble degradert til en slags assistent.

Varsleren følte seg ikke lenger som en fagperson, men som et problem.

– Jeg fikk høre at «Du håndterer jo ikke å være kontaktlærer.» Det var så ubehagelig. Du merker det ikke først, men du blir sakte nedbrutt.

En økonomisk katastrofe

Varslingen fikk ikke bare følger på jobb. Den trengte inn i alle rom i livet – hjemmet, økonomien, helsa, selvbildet …

Det ble en tid med panikkanfall, søvnløse netter og fysiske reaksjoner bare ved tanken på å møte kollegaer eller sette foten inne på arbeidsplassen.

Og det kostet mer enn bare helsa, også økonomien ble «skakkjørt». Fra å være en fast ansatt, med mastergrad og framtidstro, sto hen nå på arbeidsavklaringspenger.

– Jeg skrev en master, men endte opp med 66 prosent av 60 prosent lønn. Den økonomiske belastninga, i tillegg til at du mister jobben, kollegaene, venner – og deg selv. Det kan være fatalt.

Det blir stille igjen. Lenge …

Et tap av identitet

Varsleren beskriver følelsen av å bli degradert – fra fagperson til en som ble flyttet rundt som en brikke ingen ville ha.

– Jeg skulle egentlig ha en klasse, men plutselig ble jeg satt til noen timer her og der. Det endte med at jeg selv også begynte å tro at ‘Jeg kan jo ingenting’. Jeg skjønte det ikke selv, men så nedbrutt blir man altså.

For varsleren var pedagogyrket ikke bare en jobb. Det var en identitet, der det var investert år med studier, faglig påfyll og frivillig arbeid for å bli en ressurs i kommunen.

– Jeg opplevde meg sjøl som en ressurs. Jeg hadde bidratt i frivillighet, jeg hadde fagkompetanse og pågangsmot. Og så ble jeg behandla som om jeg var til bry.

Nå satt hen igjen med skammen. Skammen over å være ute av arbeidslivet, over å ikke kunne bidra, over å ikke engang være til stede for barna, som hen brydde seg mest om.

– Hvem er man uten arbeidet sitt? Identiteten … Den blir tatt fra deg. Og man sitter igjen med skammen.

Familien rammes

Det stoppet ikke ved varsleren. Familien ble også dratt inn i belastningen.

– Det som har skjedd har hatt kjempekonsekvenser for familien. For livskvaliteten. Jeg har vært så syk at jeg har måttet ha hjelp fra rus- og psykiatritjenesten.

Blikket søker stadig bort, og innimellom må tårer tørkes. Varslerens situasjon sammenlignes med å leve i et dårlig parforhold.

– Det blir jo litt som å være i et destruktivt forhold. Ellers ville folk sagt: «Kom deg unna, du lever med en psykopat». Men her … Nei, «vi må beskytte dette mennesket som det er blitt varslet på». Jeg skjønner ikke at det er mulig.

Og samtidig understreker varsleren at hen var heldig, som hadde både ressurser og støtteapparat.

– Jeg må gi ekstra ros til ROP-tjenesten og samtalene jeg har hatt der, i tillegg til KID/KIB-kursene. For min del var disse livsviktig da jeg var lengst nede. På kursene ble vi introdusert for begrepet «endring til bedring», som ble både et halmstrå og et mantra for meg.

Til tross for det opplevde, håper varsleren fortsatt på nettopp dette; endring til bedring.

Et mønster av frykt

Varsleren har flere ganger beskrevet følelsen av å være alene. Men i arbeidet med denne saken har Avisa Hemnes vært i kontakt med 11 andre, som på ulikt vis har hatt sine erfaringer med skolelederen. Dette er kollegaer, foreldrerepresentanter og ansatte i andre deler av kommunen. De forteller alle om det de ser på som en fryktkultur, der ansatte og andre vegrer seg for å si ifra, og der varsler blir møtt med gjengjeldelse.

En tidligere kollega av varsleren forteller:

– Det føles ikke trygt å ta opp sånne ting. Det er et sykdomstegn bare det, at det ikke går an å snakke om det man er uenige i.

– Du trenger ikke å være kritisk, men hvis vedkommende oppfatter det du sier som kritikk, da blir hen svært sint. Det er en fryktkultur, der lederen har sin indre kjerne, og så er det «oss andre».

En annen sier:

– Vi har bare stille tilpasset oss, og ingen tar «en kamp» dersom man ikke absolutt må.

Også foreldre beskriver en usikkerhet de kjenner på:

– Jeg hadde muntlig kontakt med daværende skolesjef og ga beskjed om at jeg hadde opplevd skolelederens mottakelse som ganske ufin og ukorrekt.

– Jeg valgte i samråd med den andre forelderen å la saken ligge. Med tanke på at vi på det tidspunktet hadde tre barn på skolen, var jeg redd for bråk og trøbbel for disse.

Hemnes kommune svarer: Dette er vårt generelle standpunkt i varslingssaker

Det varsleren opplevde, viste seg altså å ikke være unikt. Andre på arbeidsplassen kan fortelle om lignende hendelser. Noen hadde sett kolleger bli flyttet fra oppgaver, andre hadde selv kjent på presset.

For varsleren ble denne kulturen ikke bare en arbeidsutfordring, men et personlig sammenbrudd. Det endte med sykemelding, og legen konstaterte at det var jobbsituasjonen som gjorde varsler syk.

– Jeg gikk inn i en alvorlig depresjon. Til slutt måtte jeg i traumebehandling fordi jeg ble behandlet sånn på jobb.

Varsler som «forsvinner»

I jobben med denne saken, der 12 mennesker har uttalt seg, har Avisa Hemnes avdekket flere forhold.

I fortellingene deres dreier det seg om systematisk ekskludering, der ansatte blir holdt utenfor møter og beslutninger. De tegner konturene av bagatellisering og maktbruk, der kritiske spørsmål oppleves som illojalitet.

Flere beskriver det de anser som splitt og hersk, og også straff og gjengjeldelse, der de som sier fra, opplever represalier. De kritiske røstene mener at skolelederen driver med fasadebygging – i offentlige rom framstår alt som velfungerende, men bak kulissene råder frykt og stillhet.

Flere ansatte har forsøkt å varsle. Noen anonymt, andre med fullt navn. Felles for alle er opplevelsen av at lite skjer.

– Jeg leverte et varsel anonymt. Jeg hørte aldri noe fra ledelsen, kanskje fordi det var anonymt. Men jeg turte ikke annet.

En annen forteller:

– Jeg har sendt varsel to ganger. Det første var anonymt, deretter ble det nytt varsel, da med navn. Men nå er jeg «luft». Jeg eksisterer ikke for lederen, som overser meg totalt.

For mange blir frykten for konsekvenser så sterk at de lar være å varsle.

– Jeg har aldri turt å varsle, for lederen kontrollerer jobben min. Jeg kan ikke gå ut offentlig med mine erfaringer. Jeg vil gjerne hjelpe, men det må være anonymt.

Et skille mellom «indre krets» og «de andre»

Beskrivelsene peker på en lederstil som deler de ansatte i to grupper: de lojale og de som oppfattes som kritiske.

– Lederen har sin indre kjerne. De er tett på, og ser også ut til å få fordeler av det, sier en av de avisen har vært i kontakt med. 

– Så har man de som er som «et hår i suppa». Og du trenger strengt tatt ikke å være kritisk engang, det er nok at det blir oppfattet sånn.

– Men dette er selvsagt min personlige oppfatning av forholdene.

I samtalene med andre beskrives også lignende «bilder»:

– Du vet hva du ikke skal gjøre, for å si det sånn. Du holder deg unna. For sier du noe som oppfattes som kritikk, får du det i retur. Det er i mine øyne et fryktregime, selv om en del av mine kolleger helt sikkert ikke vil kjenne seg igjen i det ordet.

For mange er frykten for gjengjeldelse større enn troen på at varslingen skal føre til endring.

– Hvis du varsler, får altså den du varslet på lov til selv å behandle saken. Det er klart at da tør man ikke varsle.

Andre beskriver hvordan de har måttet beskytte seg selv:

– Jeg har opplevd hendelser, men jeg har aldri skrevet disse ned. Jeg skjermer meg selv, for jeg har rett og slett ikke råd til å gjøre meg selv sårbar.

– Elevene rammes

Flere av de ansatte peker også på at konsekvensene ikke nødvendigvis stopper ved lærerne, og peker på at elever risikerer å miste oppfølging når lærere blir flyttet på eller sykemeldes.

Ingen ønsker å gå inn på konkrete saker, da det fort kommer for tett på hvem det gjelder, men det fortelles om tilfeller der de mener elever har fått feil behandling fordi ansatte ikke har våget å si imot.

– Og tar man til motmæle blir man fort ansett som ukollegial, mener varsleren.

– Denne kampen er viktig, både av hensyn til meg selv, mine unger og ikke minst for elevene. De gjør som vi gjør, ikke som vi sier. 

– Hemnes kommune har læringsmiljø som et satsingsområde, og lærerens arbeidsmiljø må vel kunne sies å være en viktig del av ungenes læringsmiljø? Spørsmålet blir hengende i lufta … 

En taushet som sprer seg

Varsleren mener at dersom nok mennesker blir passive, utvikler det seg en form for kultur.

– Folk gir opp. De tenker: Nå «overlever jeg bare». Og det er det skumleste – når folk blir passive. For det kan vi ikke lære ungene våre.

En av de intervjuede i saken beskriver: – Jeg har sett folk komme gråtende ut fra lederens kontor etter å ha blitt skjelt ut for å stille spørsmål.

En annen forteller: – Hen fikk folk til å føle seg ubetydelige. Jeg fikk høre: «Du kan jo stikke innom kontoret en dag, så jeg vet hva jeg skal bruke deg til.»

Også i andre deler av det kommunale apparatet finner vi misnøye med tingenes tilstand.

– Da vi jobbet med en alvorlig sak, satt denne lederen i møtet og sådde tvil om min kompetanse. Prøvde å bagatellisere andres bekymringer, som jeg selv hadde nær kjennskap til.

En kamp for systemet, ikke bare seg selv

Det har gått flere år siden varsleren trykket «send» på den første bekymringsmeldingen. Men saken er fortsatt ikke løst.

I dag lever hen med både helsemessige og praktiske konsekvenser som følge av valget. 

– Jeg søkte til og med på en stilling i en by langt herfra, da jeg begynte å kjenne at jeg ikke følte den samme gleden av å bo her lenger. Heldigvis har akkurat det blitt litt bedre, men jeg vet helt ærlig ikke om jeg orker denne kampen.

Selv om dette er et menneske med betydelige ressurser, et nettverk og støtte fra familie og venner, kjennes det at prisen er høy.

– Jeg har mistet inntekter, identitet, jobben, enkelte kollegaer og venner – og meg selv.

Varsleren insisterer på at denne saken handler om mer enn historien hen har å fortelle om seg selv, og ser det mer som et symptom på en større systemsvikt.

– Varsler blir definert bort. Min opplevelse er at de sier: «Dette er ikke et varsel». Så står vi igjen med null. Det er et mønster, og jeg mener det skader både ansatte og elever.

– Jeg mener selv jeg har opptrådt i tråd med de rutiner og prosedyrer som ligger til grunn ved innmeldelse av det jeg ser på som en alvorlig varslingssak. Jeg kan derimot ikke se at hverken arbeidsgiver eller nærmeste leder har fulgt de retningslinjer, som både lovverket og kommunens egne rutiner oppstreker, og som man som ansatt har en klar forventning om at følges.

Avisa Hemnes har fått innsikt i en annen nylig pågående varslingssak, der det også er fremlagt svært omfattende dokumentasjon på behandlingen og reaksjonene de med «kritiske røster» ser ut til å bli utsatt for.

I svaret fra Hemnes kommune står det blant annet at «Det er ikke avdekket forhold som gir grunnlag for å konkludere med brudd på gjeldende lover eller regelverk.» Der ble det også konkludert med at det er forskjell på hva en sjef kan gjøre og hva en sjef bør gjøre.

Varsleren i avisas historie har også brukt egne midler på advokater i et forsøk på å bli hørt.

– Bare det å sende et brev koster 4.500 kroner. Jeg har brukt masse penger, og kommunen har ikke engang brydd seg om å svare innen tidsfristene.

Et håp om endring

Til tross for alt, håper varsleren fortsatt på endring, men peker også på behovet for politisk handling:

– Skal man snakke om endringer i skolestruktur, som man jo gjør i disse tider, må man også snakke om ting innad i organisasjonen. Dette er nødvendig å ta politisk, ellers frykter jeg at vi mister vi både ansatte og elever i Hemnes.

Og varsleren vender seg også mot samfunnet rundt:

– Hvor mange «lik» ligger i grøfta? Hvor mange har gitt opp?

Dette er ikke bare en historie om én varsler. Det er en historie om hvordan et system, som skal beskytte alle ansatte, i stedet kan ende med å bryte dem ned. Om hvordan taushet kan bli en norm, og frykt en styringsform.

Varsleren har satt ord på det selv – kanskje med en viss bitterhet, men også med håp:

– Jeg er heldig som har ressurser. Men systemet kan ikke være sånn. Vi kan ikke la stillhet være løsningen.