Minneord om Johan Falch Knutsen
Det er med stor sorg jeg mottok budskapet om at Johan er gått bort. Selv om vi begge har nådd en alder der vi vet at livet ikke varer evig, kom dette brått og uventet.
Johan og jeg har fulgt hverandre gjennom store deler av livet. Vi arbeidet sammen på landbrukskontoret fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til pensjonsalderen. Gjennom årene ble vi ikke bare kolleger, men også nære venner. Vi delte interessen for havet, fisket, landbruket og det nordnorske livet vi begge var vokst opp med og bar med oss.
Johan var en mann i særklasse.
Han var ærlig, redelig og samvittighetsfull. Han tok hensyn til andre og satte nesten alltid sine egne behov til side. Han var den typen menneske som aldri søkte oppmerksomhet, aldri krevde noe rom for seg selv og aldri gjorde noe nummer av alt han bidro med. Tvert imot gjorde han seg ofte mindre enn han var. Kanskje forsto han aldri helt sin betydning.
For oss andre var det imidlertid lett å se.
Alle ville møte Johan på landbrukskontoret. Han var ofte den første folk spurte etter. Ikke fordi han snakket høyest eller tok mest plass, men fordi han møtte folk med respekt, kunnskap og ekte interesse. Han lyttet før han svarte. Han tok seg tid.
Gjennom mange år med skiftende ledelse og stadige endringer var Johan den trygge og stabile kraften på kontoret. Han hadde vært der lengst. Han bar med seg erfaringene, historien og sammenhengene. Uten å fremheve seg selv var han den som holdt trådene samlet.
Også i seilmiljøet var han slik. Han sto sjelden fremst, men ofte var det Johan som satt med kunnskapen og erfaringen de andre søkte.
Jeg kan heller ikke huske at Johan noen gang lå i konflikt med noen. Han møtte folk med respekt og et godt nordnorsk lynne med mye humor.
Men Johan var mer enn et godt medmenneske. Han var også en «djuping». På sjøen, rundt kaffebordet eller på kontoret kunne praten handle om langt mer enn dagens gjøremål. Vi snakket om livet, om menneskene rundt oss, om gleder og motgang, om det som gir mening. Johan hadde ikke alltid de største ordene, men han hadde tankene. Han var reflektert, klok og ettertenksom.
For meg var han en sann hedersmann.
Etter et langt liv sitter jeg igjen med takknemlighet over å ha fått kjenne ham. Han brydde seg. Han delte av sin kunnskap uten å kreve noe tilbake.
Takk for vennskapet, Johan. Takk for alle samtalene og betraktningene, alle opplevelsene og alle minnene.
Vi lyser fred over ditt gode minne.
Rolf Skjefstad,
Venn og kollega
