I de siste årene har det vært tiltagende jubel over hvordan Distrikts-Norge tilsynelatende lykkes inn i framtiden. Nå ser vi at flere av prosjektene har store problemer med å holde seg i lufta, det kan ende med krasjlanding.
I nabokommunen i nord har mange tusen arbeidsplasser nye arbeidsplasser fått stadig nye og langt mer forsiktige anslag. I Hemnes har enda ikke et eneste prosjekt landet, det har vært overflyginger og innstilte avganger.
Det skaper selvsagt problemer for de som skal lage kommunale budsjett og planlegge grep rettet inn mot framtiden, det som kommer om fem og ti og enda flere år. Om vi bruker SSBs tall vil Hemnes ha 4.311 innbyggere om 7 år, og 4.042 innbyggere om 27 år. Og enda verre, en stadig større andel av disse vil være eldre. Dette skjer ikke bare i Hemnes, det rammer hele Distrikts-Norge. Og nettopp derfor kjemper mange kommuner om de samme hendene som skal ta seg av en økende andel eldre, å rekruttere blir stadig vanskeligere.
For politikerne blir det krevende å velge mellom å tilpasse seg spådommen eller å forsøke å forandre historien, litt som i filmene Tilbake til Framtiden. De som tar de riktige grepene i dag, vil ende opp som vinnere i morgen. Spørsmålet er bare hva dette valget faktisk er. Det som er helt sikkert er at løsningen ikke er å sitte musestille og styre rett fram, uten egentlig å ta valg.
I forrige uke økonomisamling fikk kommunestyret presentert de kalde fakta, om det ikke tas grep går ferden utfor stupet. De siste årene har Hemnes opplevd en rekke engangsutbetalinger som har rettet opp økonomien. Det har gitt en viktig pustepause, men dette er penger som raskt blir brukt opp om utgiftskranen ikke stenges noe. Alternativet er som kommunedirektøren fortalte politikerne, å øke inntektene.
Trolig er det svært få politikere som er villig til å stemme for å styre inn mot en sterk reduksjon i innbyggertallet sammen med en forgubbing. Det vil sannsynligvis føre til at Hemnes blir sammenslått med naboen i nord, og med kraftig nedbygging av tjenestetilbudet på tettstedene.
Alternativet som står igjen er da å satse, satse tøft. Da kan det kanskje være lurt å lytte til Susanne Holmens råd, få med de unge inn i politikken for å få deres løsninger, og kanskje slutte å se på postnummer.