Ingrid Boldermo er glad i naturens mangfold, opptatt av folkehelse og å bevege seg i naturen. Vi har fått høre hennes tanker om vern av skog på Helgeland og i Hemnes kommune.
Ingrid Boldermo er ei dame som er opptatt av både naturen og glad i friluftsliv, avisa har vært i kontakt med henne også for å høre hva hun tenker om planene om vern av skog på Helgeland og i Hemnes kommune.
Boldermo mener at dersom vi nå får på plass et vern av disse verdifulle og artsrike områdene er det en gavepakke for Helgelendingene, og helt i tråd med vårt samfunnsansvar.
Tre ting på en gang
– Hvilken betydning vil vern ha?
– Dette er artsvern, klimatiltak og folkehelsetiltak i en og samme pakke. På Helgeland har vi skoger som er unike ikke bare i landssammenheng, men også i verdenssammenheng og det er ikke uten grunn at vi har et særskilt ansvar for å bevare disse skogene, svarer hun.
– Skogene i seg selv har jo egenverdi, det er grunnleggende etikk. Men når vi i tillegg vet at flesteparten av de truede artene finnes i gammelskogen og at dagens skogbruk er den største trusselen for disse, så sier det seg selv at det er viktig å sikre disse skogene gjennom vern før de går tapt for all tid.
Ingrid sitter på mye kunnskap og deler at her finnes arter som er helt nye for vitenskapen, og at det kanskje finnes det flere arter som ikke er oppdaget enda.
– Vet du at mer enn en tredjedel av omsatte legemidler stammer direkte eller indirekte fra arter i naturen? Hårkjuka som vokser i Norge har vist lovende resultater som kreftmedisin, og en soppart som ble funnet på Finse er verdt milliarder i legeindustrien ved transplantasjon av organer (cyclosporin), og kreftmedisinen Taxol kommer fra Barlind bare for å nevne noen, øser hun av sin kunnskap.
Ingrid mener det kan være potensiale til å finne nye medisiner i norske skoger, og det kanskje til og med i skogene på Helgeland.
– Men da må vi også være vårt ansvar bevisst og sørge for å bevare mangfoldet som opprettholder levevilkårene for disse artene. Og forresten, tenk det, at du kan lene ryggen på et grantre i det foreslåtte verneområdet i Grane som spirte omentrent samtidig som den industrielle revolusjonen begynte i England! Og at ei gran kan bli 500 år, bruke ytterlige 200 år på å dø, og på denne tiden kan den ha huset og livnært hundrevis av forskjellige arter, belyser hun.
Endringsblindhet, ei utfordring
Boldermo tenker at det kanskje er vanskelig å se for seg at det er en pågående krise i naturen i Norge, og verning av skog skal ha noe for seg, da det vokser trær over alt rundt oss.
– Endringsblindhet har antageligvis gjort slik at mange av oss ikke helt vet hvordan en ekte skog ser ut lenger. Men det er nå en gang slik at det er forskjell på et areal det vokser trær på, og det som faktisk er naturpreget artsrik skog, poengterer hun.
– Urskog finnes ikke i Norge lenger, men vi har litt naturskog igjen, og det er nettopp denne skogen det nå haster å bevare, for det er i disse skogene det store mangfoldige livet er.
– I den gamle artsrike skogen lever arter som er avhengig av visse forhold som bare kan opprettholdes i slike skoger med gamle og døde trær, der alt henger sammen og artene har spesialisert seg på å samarbeide med hverandre for å kunne eksistere. Alt fra soppnettverk under bakken som sørger for at trærne kan kommunisere til hverandre og igangsette forsvarsverk ved larveangrep, til lavarter som vokser på et gammelt tre og spesialiserer seg på å være husvære til innsektsproduksjon, som igjen er matfatet til hakkespetten som i sin tur sørger for bolig for mange andre fuglearter f.eks.
Konsekvenser av flatehogst
Hun deler tanker om at dersom vi går vi i en skog hvor det har vært flatehogst og deretter plantet igjen ligner det mer på en ganske tett og fattig plantasje som mangler liv, da det med dagens skogdrift med hugging på store flater har ført til at artene har mistet forutsetningen for å leve.
– Med flatehogst på store arealer dør mange av artene ut og det kan ta hundrevis av år før det ligner en levende naturskogkvalitet igjen, presiserer hun.
Ingrid er ikke bare opptatt av biologisk mangfold, men også folkehelse og kobler dette sammen. Hun mener det er viktig i et rent folkehelseperspektiv at vi opprettholder rester av slikt opprinnelig landskap, og at vi får mulighet til å ferdes i områder som ikke er gjennomregulert og utnyttet av mennesker.
– Studier viser at vi har spesielt godt av å ferdes i den ekte, levende og artsrike skogen og det er nok lett å forstå for alle som har opplevd forskjellen på naturskog og plantefelt. Tilgjengelige naturområder for alle i samfunnet er et billig og viktig bidrag til bedre folkehelse, og som psykolog og forfatter Johanne S. Refseth sier om dagens skogbruk; Nå lager vi platting og sponplater av god, Norsk folkehelse!
Egen skog
Den unge damen deler at hun selv har sørget for sitt eget lille folkehelsetiltak ved å kjøpe en eiendom med en skog som hun aldri skal ha hogstmaskiner i.
– Jeg sørger for at der, i alle fall, finnes en skog jeg kan gå og puste i uten å være redd for at den en dag skal være borte. Det er jo dessverre en helt reell problemstilling for oss som elsker å være i naturskog. Spesielt i «bynære» områder er tilgang på slike skoger viktige for folkehelse og trivsel, Sjøforsen naturreservat og det foreslåtte verneområdet i Svartåga er gull verdt sånn, sier hun.
– Men det må sies, at behovet for vern er et sykdomstegn, og vern en medisin som kun minker symptomene. Vi må verne fordi vi ikke har evnet å ivareta mangfoldet gjennom bruken vår, og vi utnytter og høster rett og slett mer enn naturen tåler. Dersom vi i det hele tatt klarer å oppnå målet om 10% vern, kan fortsatt 90% drives, og med dagens drift blir det fattige skoger. Effektivt og lønnsomt på kort sikt? Ja, absolutt. Men ikke bærekraftig og ansvarlig, og det er forstemmende at vi fortsatt driver slik i 2022, med all den kunnskapen vi har tilgjengelig.
Drømmen om bærekraft
Ingrid snakker om at i en perfekt verden drev vi skogbruk på en slik måte at vi ikke hadde hatt behov for vern, men at det alt for lenge har det blitt tatt avgjørelser om hvordan skogene skal forvaltes på økonomiske premisser.
– Det må vi klare å snu og vi må la de som sitter på kunnskapen om både folkehelse og biologi slippe til når beslutningene skal tas, ikke bare de som har greie på tømmerpriser, skatteinntekter og kommende innmålt volum.
– Jeg håper inderlig at vern av disse områdene nå kommer på plass, slik at vi gjennom dette tiltaket kan klappe oss på skulderen og si at nå er vi pittelitt mer ansvarlige verdensborgere. Og jeg håper at det politiske landskapet på Helgeland som har jobbet imot verneforslagene kan sette seg inn i viktigheten av å ivareta biologisk mangfold, både for å ta vare på oss selv og for kommende generasjoner. At vi kan adressere problemet for industrien der det hører hjemme, og dersom rammevilkårene for Arbor i Hattfjelldal er dårligere enn konkurrerende bedrifter sørpå, burde det endres.
Boldermo drømmer om at det skal jobbes for at mer av skogen som blir drevet på Helgeland fraktes til Hattfjelldal og lokale sagbruk istedenfor å bli skipet ut fra kai, og slik at Arbor også får støtte for den gode jobben de gjør med resirkulering av trevirke, slik at de kan nå målet sitt om 70% resirkulering.
– For vi kan rett og slett ikke være bekjent av at vi lager sponplater av Norges mest verneverdige skog som vi har et internasjonalt ansvar for å bevare, avslutter hun.
