Emil Willassen Skjærvold (31) er født og oppvokst på Hemnesberget, og etter en hybeltilværelse på Mo i Rana ville tilfeldighetene det slik at han vendte nesen tilbake til hjemstedet. Med seg «på lasset» fikk han Amanda Therese Øyan (30).
Amanda er altså en av kommunens tilflyttere i 1990-kullet. Hun kommer opprinnelig fra Bleik på Andøya, men flyttet til Mo i Rana da hun begynte i tredje klasse.
Paret traff hverandre mens Emil tok sin utdannelse på Mo, og sammen har de Nikoline Marie (6) og Ollie Konrad (2). Amanda har også datteren Leah Pauline (11) fra et tidligere forhold.
– Jeg startet yrkesutdannelsen på Mjølan videregående. Det første året var delt i fire, med det første halvåret på Kongsvegen videregående. I løpet av dette året var vi innom rørlegger, blikkenslager, tømrer og murer, forteller Emil.
– Da jeg kom til andre året valgte jeg tømrer/murer, da det var dette jeg ønsket å ta fagprøve i. Man fikk ikke velge selv hvilket av fagfeltene man skulle ta eksamen i. Dette ble trukket ut, og jeg hadde min eksamen i muring på videregående. Jeg valgte å ta læretida som tømrer, og har siden jobbet som det. Først i Tre & Betong, og nå har jeg vært hos Momek i over ti år, sier han.
– Det var ikke slik at jeg absolutt måtte bort fra Hemnes, men det var lettvint å bo på hybel da man var lærling. Det var en fordel å være nær læreplassen, legger han til.
Ikke meningen
Man kan si at det var tilfeldigheter som gjorde at det unge paret endte opp med å bosette seg i Hemnes Kommune.
– Da jeg møtte Amanda hadde hun leilighet på Mo, og vi lette lenge etter hus der. Vi var stadig på visninger uten at det resulterte i kjøp, forteller Emil.
– Det var vel egentlig ikke noe alternativ for oss å flytte fra Mo, supplerer Amanda.
– Eldstejenta Leah har pappaen sin på Mo og tanken var strengt tatt at vi skulle bosette oss der, legger hun til.
– Men så visste vi om dette huset her på Ingvaldsletta, og at det skulle selges, fortsetter Emil.
– Vi var på middag hjemme hos foreldrene mine, og da vi skulle hjem til Mo kjørte vi forbi her. Da traff vi selgeren og avtalte å komme på visning dagen etter, da han hadde et bud som skulle stå til kvelden etter, sier han.
– Vi dro på visning, og endte med å kjøpe. Nærmest som et impulskjøp, ler Emil.
– Det var aldri meningen at vi skulle flytte til Hemnesberget, selv om det kanskje var jeg som ville det mest, smiler Amanda.
– Det var jo mye som måtte ordnes, blant annet med tanke på skolegang for Leah. Men vi fikk det jo til, legger hun til.
– Leah pendlet sammen med meg til barnehage i to år. Opp klokka kvart på seks hver morgen, og det gikk bare godt, smiler Emil.
– Mange av mine arbeidskolleger spør meg om jeg ikke blir lei av pendlinga, men det blir fort en vanesak. Når jeg er kommet meg på jobb og sitter med en kaffekopp har jeg jo på det nærmeste glemt at jeg har kjørt gjennom Dalselv, sier han og ler.
– Man sitter og tenker på alt og ingenting, og veien mellom Hemnesberget og Mo er blitt så fin nå, og jeg slipper å bli sittende i en kø og stange, legger han til.
– Vi brukte nesten like lang tid på å kjøre til og fra barnehage før jeg kom meg på jobb mens vi bodde på Mo. Det gikk fort over en halvtime fra vi gikk ut av døra i leiligheta, sier Amanda.
Trygghet
På Hemnesberget har paret funnet seg godt til rette. I tillegg til gode venner, har de stort sett det de trenger i tilværelsen her.
– Veldig mange av de jeg har vokst opp sammen med er fortsatt her. Det har vært en viktig faktor, og det er ikke sikkert at vi hadde vært bosatt her dersom ingen av mine nærmeste venner og barndoms-kompiser var her, sier Emil.
– Og så er det et lite sted, som er fint også for ungenes del. Det er trygt her, og det er fint at ungene kan gå til skolen uten at man trenger å bekymre seg nevneverdig for trafikken, legger Amanda til.
– Det er koselig her, og det er et fint miljø for ungene å vokse opp i. Avstandene er små, og vi kjenner på at det er trygt her, særlig med tanke på nettopp ungene, fortsetter hun.
– Jeg kommer selv fra et lite sted, og trivdes godt der i oppveksten. Hemnesberget minner meg på mange måter om slik jeg hadde det da. Et lite sted der man kjenner eller vet av de fleste, sier hun videre.
– Jeg er rett og slett ikke noe byjente, sier hun og ler.
Ingen fritidsproblemer
Som for småbarnsforeldre flest er hverdagen hektisk, men de mener selv de er flinke til å fylle fritida med positive ting.
– Friluftsliv, jakt og fiske har vi også i umiddelbar nærhet og lett tilgjengelig. Det er vi begge to veldig glad i, og vi bruker mye tid ute. Nå har vi også kjøpt oss hytte ved Tustervatnet, og trives veldig godt der, sier Emil.
Sammen med tre av sine venner startet han foreningen Polarhunters. De ønsket å gjøre noe ekstra ut av sin felles interesse for jakt og friluftsliv, og i foreningen er formålet å tilby friluftsaktiviteter til barn og ungdom, egentlig over hele Helgeland, og håpet var å kunne ta med barn og unge på overnattingsturer ute i det fri.
– Nå som vi har koronapandemien gående har denne aktiviteten stanset opp. Vi får se hva det blir til når samfunnet normaliseres igjen, smiler Emil.
– Ellers har vi jo et fint tilbud for motorinteresserte her i kommunen. Begge jentene er med og kjører motocross, og er på trening på Rundmoen hver onsdag sommerstid, fortsetter han.
– Det er en bra bane og et fint miljø, og vi kjenner mange på Mo som skryter av dette, legger Amanda til.
– Det skjer mye positivt på Hemnesberget for tida, med ny scene på Lapphella, arbeider i Samvirkelagsbakken, Ring of Fire og planene for en tilrettelagt fiskeplass på moloen. Det er utrolig mye som kommer ut av dugnadsånden her, sier Emil.
– Det er jo flott at det stadig blir noe nytt å oppleve her, både for oss som bor her og for de som kommer hit med båt eller bobil i helger og sommeruker, fortsetter han.
– Og så har vi jo den flotte Dalankøta på Åsen. Den har vi brukt ofte, både sammen med ungene, men også kveldstid sammen med våre venner, legger han til.
Vi blir
– Har dere noen gang tenkt på eller diskutert å flytte herfra?
– Nei, det har ikke vært tema. Vi trives veldig godt, både vi og barna. De kan stort sett bevege seg fritt og har en trygg tilværelse med gode venner. Amanda har fått seg fast jobb i Hemnes kommune, og for meg er det helt ok å pendle til Mo, sier Emil.
– Det kan kanskje være vanskelig for tilflytter å komme hit, og komme innpå folk. Vi er jo en egentlig en sær gjeng, ler han.
– Amanda synes kanskje det var litt vanskelig i starten, men man må jo ut og snakke med folk skal man bli kjent med noen, fortsetter han.
– Jeg ble tatt veldig godt imot av Emils venner, og det gjør at man får en lettere start. Det er kanskje verre for de som kommer til stedet helt uten å kjenne noen fra før, sier Amanda.
– Har man unger får man gjerne kontakt med andre foreldregjennom barnehage og skole, føyer Emil til.
– Skulle man ønske seg noe for fremtida, så måtte det kanskje være å ha en restaurant eller pub å gå ut på. Et sted der man kan samles, treffe venner eller bare gå ut for å spise og slappe av en kveld, sier Emil.
– Jeg savner lekeplasser for barna, utenom idrettsplassen og det som i dag finnes i barnehagen. Et sted der man kunne ta med ungene for litt lek og familie-kos, det kunne vært fint, avslutter Amanda.
| Denne saken er en del av «Den store folkevandringa», et samarbeidsprosjekt mellom lokalaviser organisert i Landslaget for lokalaviser (LLA), Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) og NRK. |
