I forrige uke fikk vi et lite innblikk historien til folket på Hagetun, hvor Astrid Solhaug Børresen bor sammen med familien sin. Huset ble bygd i 1921, av faren til unge Astrid Marie Johansen. Historien til denne Astrid var ikke så lett å nøste opp i, men desto mer spennende.
I nyere tid ble denne historien restartet av at Astrid Børresen fikk forrige århundrets Astrid sitt konfirmasjonssmykke i gave fra Sissel Aanes. Via bygda havnet etterhvert disse opplysningene i undertegnedes hender og hode i 2021. Jakten på en mer komplett fortelling om Astrid Marie, som døde ung, var i gang.
Fra den ene til den andre
I jakten på opplysninger om Astrid Marie Johansen, kalt Litj- Astrid, ble telefonen flittig brukt. Under telefonsamtalene fikk jeg stadig tips om hvem som kunne vite noe mer, og både Harald Brygfjell, Esther Villmones, Øystein Kibsgaard og Karla Iversen ble blant annet oppringt. Små puslespillbrikker har etter hvert blitt samlet til et litt mer forståelig bilde.
Bjørghild Reinåmo, som nå er leder i saniteten, lette i årsprotokoller for å prøve å finne ut mer. Astrid Haarseide skulle, i følge Korgen sanitetsforenings jubileumsbok, være nevnt i 1928, men både denne og flere protokoller viste seg å ikke være lagret her. I avisutklipp fra Nordlands Avis sommeren samme året, står det referert fra årsmøtet holdt 14.februar, og Astrid Korgen nevnt som kasserer. Samme året som den unge jenta døde i april.
– Jeg finner ikke så mye skrevet om Gina i protokollene som er her, og ingen ting om Astrid, sier Bjørghild.
– Men jeg fant at Olaf hadde søkt saniteten om hjelp da Gina lå på det siste, i Mosjøen. Det ble innvilget 4 kroner per dag, forteller dagens leder i Saniteten.
Det var nok ikke så mye å rutte med for mannen som var oppvokst i «Benonihuset» i Korgsjyen, som mistet både kone og barn. Han arbeidet på Eitran, i alle fall den siste tiden han var i arbeid, og da mest på lageret. Gjennomgangstonen hos de som har blitt spurt, er enstemmig; Olaf var en veldig snill mann.
Gudmor til Gunvor
Også Gunvor Pedersen, som er født i 1926, ble kontaktet i søken på informasjon fra nesten hundre år tilbake.
– Minnet er ikke så godt som før, men det fra gammel tid husker jeg, sier den kvikke damen på telefonen. Gunvor, som er fra Brendmoen, bor nå på avdeling Kløbben på aldersheimen i Korgen. Jeg smiler over å høre stemmen i andre enden av telefonen, nok et menneske stiller gladelig opp med kunnskap og informasjon!
– Astrid var gudmora mi, sier hun. Men jeg har ingen minner om henne. Gina derimot, husker jeg godt, hun var mye på Brendmoen. Astrid har jeg hørt var veldig lita og tynn, men det var Gina også. Spinkel og lita, som en 12-åring, forteller Gunvor.
På spørsmål om hun vet hva Astrid døde av, svarer hun at det husker hun ikke, men det var ikke tuberkulose. Gunvor selv var bare to år da.
– Mulig var det noe annet på lungene, og dersom hun var litt svakelig kunne det nok være årsaken til at hun døde så ung, at hun ikke tålte så mye. Det blir stille i telefonen en liten stund, så lurer hun på om det kunne være brysthinnebetennelse.
– Gina passet veldig på henne, vet jeg, at hun ikke skulle fryse, eller at folk skulle ta på henne og slikt. Hun var vel litt svakelig, konkluderer Gunvor.
Pedersen forteller også at Gina var veldig syk før hun døde, og hadde vondt i hele kroppen. Men før den tid var hun en aktiv dame som hjalp mange.
– Det var mye lus i familiene på denne tiden, sier Gunvor og ler litt.
– Ja, det er helt sant! Og da var det om å få tak i Gina, så kom hun med lusepulver.
Nasjonalbibliotekets Avisarkiv
Jakten på informasjon pågikk også i Nasjonalbibliotekets avisarkiver parallelt med den iherdige ringingen. I Dagsposten (Trondheim) fra 1920 finner man at er det skrevet en gratulasjonshilsen til Ginas far, Jørgen Martinus Krog Haarseide, på hans 70-årsdag. Her står det at familien reiste fra Lofoten til Trondheim for 20 år siden, da det var «tungt at slaa seg igjennem, og han hadde flere begavede barn som vilde frem i verden».
De hadde sju barn, men bare seks gjenlevende i 1920, i følge gratulasjonen. Avisene fra 1912 forteller hvorfor. Ginas søster, Constanse, født 1891 (i Moskenes), døde i en ulykke i Trollaveien i Trondheim i 1912. Hun og en ung herremann døde etter å ha fått strøm i seg fra en løs høyspentkabel. De hadde antakelig gjort forsøk på å stanse en gressbrann forårsaket av kabelen, og endt opp med å få strøm i seg. De ble funnet helt «forkullede» begge to. Kun bøker med deres navn i, vitnet om hvem de to var. Om denne dramatiske hendelsen var med på å få Gina til å starte Korgen Sanitetsforening tre år senere, for å hjelpe syke og trengende, blir nok bare spekulasjoner fra min side.
Engasjert kvinne
Søk på Gina sitt navn avslører engasjement i mange ting. Hun var innvalgt i Korgen Herredsstyre, både i «Provianteringsrådet» og i «Fabrikktilsynet» på 1920- og 30-tallet. Det skrives også om at Gina ordnet med kurs i sykepleie.
Lille Astrid er det lite å finne om i avisene. Det samme gjelder Olaf, som heller ikke virker å ha stukket seg så mye frem.
Løse tråder
Selv med mange dagers detektivarbeid og et utall kreative ordkombinasjoner søkt i Nasjonalbiblioteket, er her noen løse tråder fortsatt. Hvordan Gina og Olaf møttes vites ikke. Ei heller hvordan Sofie Kibsgaard (født Eitran) fikk Gina hit som hushjelp. Selv kom fru Kibsgaard nordover fra Namdalen da hennes bror S.O. Eitran døde i 1894, bare 4 år etter at han startet butikken i Korgsjyen, for å overta driften etter ham. Dødsårsak for vesle Astrid forblir også et mysterium.
På telefon blir Astrid Johanne stadig oppdatert på nye funn, bilder, avisklipp og informasjon som samles inn.
– Dette har vært veldig spennende, sier Børresen.
– Jeg angrer jo på at jeg ikke spurte tante Magny mer om dette da hun levde, hun kjente jo disse folkene godt! Men for ti års tid siden var jeg ikke så interessert i historien her. Kanskje noen kommer på noe etter hvert, da håper jeg at de kan fortelle meg det, legger hun til.
Kjærlighetsfull
Ifølge Wikipedia kommer navnet Astrid fra norrønt, og betyr kjærlighetsfull. Det kunne vel ikke passet bedre i en slik historie, som viser både kjærlighet, raushet mellom medmennesker, og dagens Astrid som tok så godt imot meg. Det samme gjelder alle som har fått oppringninger fra undertegnede, med spørsmål om familien Johansen. Det har ikke skortet på velvilje, tips om steder å lete etter opplysninger, og folk å spørre.
Bygdedyret kan saktens være en kjærlighetsfull skapning også! Dersom noen sitter med flere opplysninger, blir Astrid Johanne Børresen, som nevnt overfor, glad for å motta dem.
