Det nærmer seg kommunevalg

At kommunevalgkampen er i gang merkes først og fremst på at postkassen fylles opp av valgkampmateriell fra de lokale, politiske partiene. Gjennomgangsmelodien i pamflettene er at alle skal få mer av alt. Det ser ikke ut til at de politiske partiene har tatt innover seg at kommunen står foran et betydelig inntektsbortfall, og derfor må regne med å ta ned utgiftene i årene framover. Nesten alle partier sier at de vil beholde dagens skolestruktur, og en representant for Sosialdemokratene Hemnes har uttalt at han er villig til å ta penger fra andre sektorer for å opprettholde dagens struktur. Kanskje pengene kan tas fra barnehagesektoren?

Jeg har sett nærmere på utviklingen i Hemnes kommune sin økonomi i tiårsperioden 2008-2018. Det har vært en realøkning i totale, korrigerte brutto driftsutgifter på 39,1 millioner kroner i perioden. En realøkning betyr at utgiftene har økt mer enn økningen i lønn og priser skulle tilsi. Når en kommune øker sine utgifter utover lønns- og prisstigningen kan det bety at tjenesten har økt i omfang ved at flere mottar tjenesten, eller det har vært en betydelig kvalitetsheving av tjenesten, eller at flere brukere med omfattende hjelpebehov mottar tjenesten eller rett og slett at tjenesteproduksjonen er blitt mindre effektiv. Manglende effektivitet vises først og fremst ved at enhetskostnadene også øker. Jeg har valgt å bruke kostrabegrepet korrigerte brutto driftsutgifter fordi det gir et mer korrekt bilde av kostnadsutviklingen. Korrigeringen ligger i at utgiftene er justert for dobbelføring av fellesutgifter, interne overføringer og kjøp av eksterne tjenester. For å få fram sammenlignbare størrelser er alle kostnadene i 2018-kroner.

Av tjenesteområdene hadde barnehagene den største økningen i sine utgifter. Økningen var på 27 prosent, hjemmetjenestene økte med 15 prosent, SFO økte med 10 prosent og institusjonsomsorgen økte sine utgifter med 9 prosent. Skoledrift hadde en reduksjon i sine utgifter på 10 prosent, mens administrasjonen har kuttet sine utgifter med 35 prosent. Fra 40,2 millioner i 2008 til 26,3 millioner i 2018.

Ser vi på enhetskostnadene, så har kostnadene per elev økt med 12 prosent til tross for at totalutgiftene i skolen har gått ned. Dette skyldes at nedgangen i elevtallet har vært større en nedgangen i totale utgifter. Barnehagen som hadde den største prosentvise økningen i totale utgifter, hadde en økning i enhetskostnadene på 54 prosent, altså en økning som er dobbel så stor som økningen i totalkostnadene. I kroner var økninga på 64 000 kroner, fra 119 000 i 2008 til 183 000 i 2018. Utgiftene per beboer i institusjonsomsorgen økte fra 1,2 millioner i 2008 til 1,4 millioner i 2018. En økning på 17 prosent. I hjemmetjenesten økte utgiftene per mottaker med 15 prosent, fra 234 000 kroner i 2008 til 270 000 kroner i 2018. Enhetskostnadene i administrasjon er relatert til antall innbyggere, og i perioden 2008-2018 ble utgiftene til administrasjon per innbygger redusert med 3 000 kroner. Fra 8 900 kroner i 2008 til 5 900 kroner i 2018. Det er ingen tvil om at det er administrasjonen som har fått den største nedskjæringstrøkken.

La oss se nærmere på de to sektorene som har redusert sine utgifter i perioden, nemlig administrasjon og skole. Administrasjonen kuttet sine utgifter med 13,9 millioner kroner i tiårsperioden, og regnet om til årsverk så kan vi vel si at administrasjonen er betydelig svekket. Mange har stilt spørsmål om administrasjon slik den er i dag, i det hele tatt har stor nok kapasitet til å yte forsvarlig saksbehandling. Vi har flere eksempler fra inneværende kommunestyreperiode som gjør at det er all grunner til å reise spørsmålet.

Skolesektoren hadde sitt toppår i 2011 hva utgifter angår. En elev kostet i 2011 134 000 kroner, men bare 105 000 kroner i 2008. Altså en realøkning i enhetskostnadene på 21 prosent i treårsperioden. Årsaken er stor vekst i totalutgiftene samtidig med et kraftig fall i elevtallet. Etter 2011 er skoleutgiftene tatt kraftig ned, og i 2018 var enhetskostnadene på 117 000 kroner. Fra 2011 til 2018 er elevkostnadene redusert med 16 600 kroner. Men reduserte utgifter betyr også reduksjon i antall årsverk, og det er de to store skolene på Hemnesberget og i Korgen som har kvittet seg med flest lærerårsverk og assistentårsverk. Av en total nedgang i antall lærerårsverk på 12, har Hemnes og Korgen skole tatt 80 prosent av nedgangen. De samme prosenttallene finner vi for nedgangen i assistentårsverk. Politikerne har altså valgt en strategi som innebærer at store og robuste fagmiljøer ved de to største skolene i kommunen svekkes, for å holde liv i de små. Spørsmålet er om dette er en særlig smart strategi?

I inneværende skoleår er det totalt 488 elever fordelt på fem skoler. Dette gir i gjennomsnitt litt i underkant av 100 elever per skole. Med fortsatt nedgang i elevtallet og svekket kommuneøkonomi, må vi regne med at flere lærerårsverk må bort. Til slutt sitter vi igjen med fem små skoler med svake fagmiljø, dårlig økonomi og dårlig kvalitet. Er det en slik utvikling vi ønsker i vår kommune?

Kjell-Arne Odden