I 2019 er det hundre år siden den første hemnesværingen kjørte opp til bil. Hans Flatmo var utdannet mekaniker, hadde gått kjøreskole i Oslo og kunne en vakker vårdag i 1919 motta førerkort nr. 2 på Helgeland.
Tidlig på 1900-tallet var det en omstendelig prosedyre å skaffe seg rett til å kjøre bil. Først skulle man avlegge kjøreprøve hos og motta førersertifikat fra politiet. Deretter måtte fylkesmannen søkes om kjøretillatelse i tillegg til selve sertifikatet. Aldersgrensen var for øvrig 21 år.
Med motorvognloven av 1912 ble regelverket forenklet, særlig ved at kjøretillatelse og førersertifikat ble slått sammen. For å få førerkort var det nå tilstrekkelig at en person var 18 år gammel, hadde god helse og la fram vitnemål fra to «troværdige mænd» om at man var «paalidelig og ædruelig». I tillegg måtte man ta timer hos autorisert kjørelærer og selvsagt bestå oppkjøringen hos politiet.
Bilpioneren Flatmo
I 1918 begynte Helgeland politidistrikt å utstede førerkort etter det nye regelverket. Hans Flatmo var den første hemnesværingen som kjørte opp til bil. Begivenheten fant sted forsommeren 1919, da Flatmo ble stolt innehaver av førerkort nr. 2 på Helgeland.
Han hadde mottatt kjøreopplæring ved A/S Auto i Oslo, og i en attest datert 15. mars 1919 skrev skolen: «Herved attesteres, at herr Hans Flatmo er i besiddelse av de for motorvognførere nødvendige kundskaper og færdigheter med hensyn til automobilers behandling».
Sammen med karer som Perry Sund og Nils Luneng var Flatmo en bilpioner i Hemnes – framsynt ikke bare på veien, men også mot de tekniske endringene som var i emning. Herunder kjøpte Flatmo seg en bil tiltenkt drosjetrafikk på Leirskarveien. – Bil nr. 2 er ankommet til Hemnesberget. Det er smed Hans Flatmo, som har anskaffet sig en meget fin og tiltalende maskin, meldte Nordlands Avis 5. juni 1920.
Hemnes kjører opp
Oppkjøringen på Helgeland skjedde i puljer. Først ute var Mosjøen ladested i 1919. Sju av ti helgelendinger som tok lappen det året, var fra Mosjøen samt Vefsn og Grane. Deretter fulgte Hemnes i 1920, da 56 prosent av alle nye førerkort på Helgeland var hjemmehørende der. Endelig var det Ranas tur i 1922 med 71 prosent av alle nyutstedte førerkort.
LES OGSÅ: Tilbakeblikket: Luneng-bilen
I 1920 var det 32 hemnesværinger som tok plass i førersetet for å få kjøreferdighetene vurdert av politiets bilsakkyndige. Etter dette rekordåret gikk det litt lengre tid mellom hver gang folk i Hemnes kjørte opp. I 1921 og 1922 var det bare to oppkjøringer til sammen, i 1923 og 1924 kun fem og tre.
Både kjøpmenn og sagbruksarbeidere
Bygdas fremste menn var selvskrevne da Hemnes kjørte opp. De hadde ikke bare penger nok til førerkort samt tilhørende bil, men var også avhengige av transport i sitt virke som lensmann, dyrlege og så videre.
Kilde: Statsarkivet i Trondheim
Således var fylkesdyrlege Arnt Myhrer, kjøpmann Lars Tandberg, urmaker Ottar Fjeldavli, lensmannsbetjent Johannes Sund, meieribestyrer Andreas Torsvik og avisredaktør Ole og Jens Jensen noen av hemnesværingene som tok lappen. Men blant oppkjørerne fantes det også arbeidsfolk og bønder, herunder sagbruksarbeider Johannes Antonsen, gårdbruker Oskar Presteng og montør Olav Fineide.
Kvinner bak rattet
Fra 1919 til 1924 var det i alt 43 hemnesværinger som tok førerkort. Bare to av dem var kvinner. Den ene var Regine «Gina» Pleym, lensmannsfrue med røtter på Sørlandet. Den andre var Aasta Gabrielsen. Hun var datter av båtbygger Nils og Randine Gabrielsen, og vokste opp på Hemnesberget.
Den sosiale avstanden mellom de to kvinnene var stor, alderen likeså. Men begge tilhørte de et eksklusivt selskap av kvinner som hadde rett til å sette seg bak rattet, vri om tenningen og putre i vei. Foruten Pleym og Gabrielsen i Hemnes var det tre kvinner i Rana, to i Mosjøen ladested, to i Alstahaug og en i Brønnøy. De 190 øvrige innehaverne var menn.
Nest størst etter Mosjøen
Hemnes ble et av tyngdepunktene for biltrafikk i regionen. Vel å merke kunne Hemnes ikke måle seg med Mosjøen, bilbyen på Helgeland, hvor 2,12 prosent av innbyggerne hadde førerkort. På den andre siden hadde 0,87 prosent av hemnesværingene førerkort, noe som var høyere enn Ranas 0,78 prosent, Vefsn og Granes 0,60 prosent, Alstahaugs 0,44 prosent og Brønnøys 0,34 prosent. Ute i Nesna var andelen så lav som 0,11 prosent.
Bilkjøring ble likevel ikke allemannseie i Hemnes. Veinettet var dårlig utbygd. Dessuten var biler ikke bare dyre i innkjøp, men også forbundet med en rekke kostnader, herunder drivstoff, reservedeler, vedlikehold, ansvarsforsikring og luksusskatt.
Lege- og lensmannsvogn
Det var i hovedsak mekanikere, håndverkere, butikkeiere og øvrighetspersoner som hadde råd til eller ervervsmessig behov for å holde seg med kjøretøy. Lensmannsvogna i Hemnes og Korgen hadde reg.nummer W–175, og var i alle fall i bruk av lensmann Gustav Pleym tidlig i 1930-åra. Lege Karl Lunde hadde en vogn med reg.nummer W–899. Legevogna var gjev å ha i en vidstrakt kommune som Hemnes, særlig ved sykebesøk på gårdene.
Dyrlege Arnt Myhrer benyttet også vogn i tjenesten – en Chevrolet med reg.nummer W–805. Han var fra Bregentved-Gisselfeld birk i Danmark, og vekslet sitt danske førerkort inn i et norsk da han innvandret. Førerkortet var dessuten gyldig for motorsykkel, så Myhrer kunne raskt ta seg fram til selv avsideliggende grender når buskapen var i nød.
I dag har Hemnes et velutviklet veinett som strekker seg fra Okstindens føtter og nesten ned i fjærsteinene langs Ranfjorden, i tillegg til E6 som løper gjennom kommunen. Mye har skjedd på hundre år når det gjelder veier og biler, men førerkortsystemet fra 1912 er i kjernen det samme som da Flatmo kjørte opp.
