Den første bil kom til Hemnesberget i 1919. Kjøpmann Hans Henriksen hadde æren å være første passasjer.
Vi presenterer i dag et bilde av den førte bilen som kom til Hemnesberget. Mange vil sikkert smile litt over den rare framtoningen, men i de dager var bilen moderne for sin tid og det var med en viss stolthet folk dro av gårde i den.
Nordlands Avis har henvendt seg til sjåføren for dette merkelige kjøretøy, herr Perry Hanssen Sund som kan fortelle at bilen var innkjøpt i fellesskap av gårdbruker Nils Luneng og ham for drosjetrafikk i distriktet.
– Hvordan reagerte folk på en slik endring i kommunikasjonene?
– De var svært nyfiken og spent til å begynne med, og der var møtt fram en mengde skuelystne for å ta bilen i øyesyn ved ankomsten. I gamle dager var det jo vanlig med hest og der var skyss-stasjon på Dalan hos Per Jansa, på Finneide hos Lars Fineide og i Korgen hos Lorentz Nerleirmo. Men folk fikk snart forståelsen av at det gikk hurtigere og mere morsomt med bilskyss.
– Hvem var første passasjer?
– Den 16. mai 1919 ble det tatt en prøvetur Hemnesberget-Korgen og retur, på turen fra Korgen og hit ble kjøpmann Hans Henriksen med og han har således æren av å være den første passasjer i den første bilen som kom til vårt sted.
– Var det meget kjøring den første tiden?
– Ja, det skal være sikkert. Alle hadde lyst å ta en tur og vi kjørte ofte både dag og natt. Veiene var nokså smale og når vi møtte kjøretøyer var det ikke noe uvanlig syn at bøndene måtte løse hestene fra skjekrene og slippe dem oppi skogen. Hestene var fryktelig redd den moderne kjøredoningen.
– Dere kunne vel ikke kjøre lenger enn til Korgen?
– Å joda, vi hadde mange turer til Bleikvasslia. Der var ferjeforbindelse mellom Oldernes og Korgen, men når elven var liten var det umulig å komme over og da ble det å gjøre vendereise.
LES OGSÅ: Da Hemnes kjørte opp
– Hvordan var takstene den gang?
– En tur til Korgen f.eks. kostet 30 kroner og bensinprisen var ca. en krone literen.
– Det var vel ikke så vanskelig om sertifikat og kjøretillatelse?
– Sertifikat måtte man selvsagt ha. Jeg tok sertifikat ved Sandgaten Sjåførskole i Trondheim og fikk så lensmannens tillatelse til å kjøre, dermed var alt i orden.
Perry Sund lar minnene strømme fram og han har en god del morsomme historier fra de dager da bilen gjorde sitt inntog her i distriktet. Vi festet oss særlig ved en hendelse som var litt utenom det vanlige. En gang ble han tilkalt til Leirskaret, hvor en mann hadde fått den ene armen ut av ledd og trengte legehjelp. Da de kom til Roghella gjorde bilen et lite hopp på grunn av den dårlige veien og dette bevirket at armen dermed gikk i ledd igjen. Mannen trengte således ingen legehjelp denne gang. For øvrig skjedde det aldri noen bilulykke og det kom vel av at veiene var av den beskaffenhet at man var nødt å kjøre forsiktig.
I 1923 kjøpte Nils Luneng hele bilen, da Perry Sund bestemte seg for å dra til Amerika. Senere kjørte Luneng privat i flere år. Han kjørte opp og fikk sitt sertifikat ved Hilmar Hestmann som holdt sjåførskole på Hemnesberget.
Allerede i 1920 kom drosjebil nummer to, det var Hans Flatmo fra Korgen som anskaffet den og han var for det meste stasjonert på Hemnesberget. Det viste seg at konkurransen ikke var noe faretruende, der var kjøring nok for begge biler.
Nå er disse pionerene på kommunikasjonsmidlenes område, en saga blott, de er gått over i historien. Senere har utviklingen gått med raske skritt også på dette felt, bilene har gjennomgått stadig nye forbedringer og moderniseringer – utseendet er blitt mere tiltalende og innbydende for hvert år – og for publikum er de komfortable og behagelige.