Kongen er død, lenge leve kongen?
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Kongen vår, Harald V, har gått ut av tiden. Hans sønn har nå blitt kong Haakon VIII.
Prinsipielt sett burde monarkiet gått ut av tiden den dagen demokratiet tok over. I Norge gikk det omvendt: Det var demokratiet som valgte konge, gjennom folkeavstemningen i 1905. Med monarki blir man født til å være statsoverhode, ikke valgt. Makten går i arv.
På papiret ser det ikke videre bra ut. Med etterpåklokskapens hjelp ser vi at det har tjent oss svært godt.Det har ikke vært noen selvfølge.
Haakon VII slapp i 1928 Arbeiderpartiet til regjeringsmakt da mange rundt ham mente noe annet. I 1940 sa han nei da det hadde vært langt enklere å si ja. Olav V gjorde folkelighet til noe mer enn et ord i en tale. Harald V utvidet hvem som fikk regnes med.
Tre konger som strakte institusjonen mot samfunnet framfor å holde igjen. Moderniseringen av det norske kongehuset er ikke et resultat av politiske krav, men av klokskap hos mennesker som har arvet et embete.
Alternativet som mange andre land har valgt er demokrati helt til toppen, med en president. Dessverre ser vi mange eksempler på at demokratiet kan misbrukes.
De siste tiårene har demokratier blitt svekket – ikke av kupp, men av valgte flertall som bruker demokratiets egne redskaper mot det. Domstoler fylles med lojale. Frie medier omdefineres til fiender. Valgordninger justeres av dem som selv skal gjenvelges.
Alt med flertall, alt formelt lovlig. Ett vedtak om gangen. Demokratiet er sårbart fordi det er åpent. Åpenheten er dets styrke – og dets største svakhet.
Det har ingen sperre mot seg selv, ingen sikkerhetsventil.
Og det er her noe så udemokratisk som en arvet institusjon plutselig blir interessant, nettopp fordi den ikke kan vinnes. Kongen kan ikke stemmes inn eller ut. Ingen partifelle å beskytte, ingen valgkamp å finansiere.
Alle vedtak i statsråd bærer hans underskrift. I praksis er det en formalitet, og slik skal det være. Men formaliteten er en påminnelse om at makten går gjennom noen som ikke selv er med i kampen om den.
Motargumentet er godt: En ordning som hviler på at de rette personene arver de rette holdningene, er ingen ordning. Tre kloke konger sier ingenting om den fjerde. De som vil ha republikk, har rett i prinsippet.
Men vi lever ikke i prinsipper. Vi forsvarer ikke arv som idé – vi forsvarer en sikkerhetsventil vi håper vi aldri får bruk for, og som vi først ville forstått verdien av den dagen den var borte.
