Før vi kaster den første steinen
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Den siste tiden har debatter om ytringsfrihet, demokrati og etikk florert. Hvor går grensen, og hvem har egentlig myndighet til å trekke den?
I sosiale medier ser vi voldstrusler mot unge politikere. PST henla anmeldelsen fra AUF-leder Skjervø. Utsagnene ble vurdert som «sterkt nedsettende», men ikke ulovlige. Noen av kommentarene rettet mot ham er for meg ikke bare «ubehagelige». De gir meg frysninger av det vonde slaget. Ikke bare på grunn av ordene, men fordi jeg blir redd for at ordlyden har blitt «den nye normalen».
Ytringsfrihet er en bærebjelke i demokratiet. Den betyr ikke at man skal slippe unna med alt, samtidig som ikke alle ytringer skal være koselige, rimelige eller kloke. Den skal også beskytte det som provoserer, og får oss til å riste på hodet. Hvis bare meningene vi liker skal få plass, har vi ikke et fritt ordskifte. Samtidig er det forskjell på å mene, å argumentere og å true. Og selv om noe er lovlig å skrive eller si, betyr ikke det nødvendigvis at det er klokt, anstendig eller akseptabelt. La oss sette en fot i bakken og tenke oss om, for det som er sagt, er sagt. Det kan ikke tas tilbake.
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen. Dette slår meg ofte. For vi er raske til å finne fram steinene når det er andre som har sagt noe dumt. Vi er flinke til å peke på andres overtramp. Men tåler vi egentlig ytringsfriheten når den tilhører motstanderen? Det er lett å forsvare friheten når noen sier noe vi selv mener. Men tåler vi, eller ser mellom fingrene, når motstanderen mottar trusler om vold? Leker etikken vår seg på ei god gammeldags dumpehuske? Kanskje bør vi la Arnulf Øverlands ord synke inn, om å ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv?
Retorikken som har vokst seg fram i sosiale medier, der alle har «mikrofonen tilgjengelig» med hele internettet som høyttaler, har hardnet til. Noen mener man må «tåle såpass». I alle fall om man stikker fram nesa si. Jeg tror på en balanse mellom det å tåle alt, og øvelsen «finn fem feil» som krenkelseskulturen dyrker fram.
Hva med kunsten? Er det andre regler der? Kan kunsten provosere? Ja. Skal kunstnerisk frihet være stor? Ja. Men kunstnerisk frihet kan ikke være et moralsk frikort, samtidig som vi heller ikke kan kneble kunsten fordi den støter oss.
Vi trenger ikke like mennesker for å anerkjenne deres rett til å ytre seg, men vi trenger heller ikke tåle trusler om vold og drap — ikke om de synges, rappes eller males, heller. Slike trusler hører ikke hjemme i ytringsfrihetens idé. Og før vi stiller oss til doms over andres liv, og strekker ut hånden for å plukke opp den første steinen, kan vi kanskje ta en titt på våre egne hender først.
