Vi mangler folk. Har vi råd til å lete etter den perfekte CV-en?
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
NAVs ferske registertall viser at 30 500 mennesker mellom 20 og 66 år sto utenfor arbeid og utdanning i Nordland ved utgangen av 2025. Det tilsvarer 21,3 prosent av befolkningen i denne aldersgruppen.
Samtidig viser NAVs bedriftsundersøkelse at én av fem virksomheter i Nordland har hatt alvorlige problemer med å rekruttere den kompetansen de trenger. NAV anslår at nærmere 3.000 flere kunne vært ansatt dersom virksomhetene hadde fått tak i riktig kompetanse.
Det er et paradoks vi må ta på alvor.
Det betyr selvfølgelig ikke at vi har 30.500 mennesker som kan gå rett inn i en ledig stilling i morgen. Så enkelt er det ikke.
Blant disse er det mennesker som av helsemessige grunner ikke kan arbeide. I en velferdsstat må vi anerkjenne det. Mange lever allerede med stigmaet det kan være å stå utenfor arbeidslivet, og jeg ønsker ikke en debatt hvor mennesker som faktisk ikke kan jobbe skal kjenne på enda mer skyld.
Men alle som kan og ønsker å arbeide, skal ha en reell mulighet til det.
Når deler av arbeidslivet samtidig forteller oss at de mangler folk, må vi derfor tørre å stille spørsmålet: Leter vi alltid etter dem på riktig måte?
Jakten på den riktige CV-en
Det er ikke uvanlig å åpne en stillingsannonse og møte et krav om flere års relevant erfaring. Det er forståelig at en arbeidsgiver ønsker noen som kan jobben. Men for den som nettopp er ferdig utdannet oppstår et ganske åpenbart problem:
Hvordan skal man få erfaring dersom man trenger erfaring for å få muligheten til å bygge den?
Mange kommer aldri så langt som til intervjuet hvor de kan vise hvem de er, hva de kan og hvor motiverte de faktisk er. Kravene i stillingsannonsen har allerede fortalt dem at de ikke er kandidaten arbeidsgiveren leter etter.
For noen ender det med at de søker seg til en helt annen bransje.
Det kan selvfølgelig være riktig for den enkelte. Men fra samfunnets side bør vi også tenke over hva det betyr. Vi bruker store offentlige ressurser på å utdanne mennesker og bygge kompetanse. Dersom de etter endt utdanning ikke slipper til fordi de ennå ikke har rukket å opparbeide seg erfaringen arbeidslivet etterspør, har vi et system som ikke henger helt sammen.
Det betyr ikke at erfaring ikke er viktig. Selvfølgelig er den det.
Men erfaring er mer enn antall år på en CV.
To mennesker kan ha jobbet ti år i samme bransje og likevel ha møtt helt forskjellige utfordringer, utviklet ulike styrker og løse den samme situasjonen på forskjellige måter. En lang CV forteller oss mye om hva et menneske har gjort tidligere, men ikke alt om hvordan personen lærer, samarbeider, løser problemer eller vil fungere på akkurat den arbeidsplassen.
Derfor er heller ikke den kandidaten med lengst erfaring automatisk det tryggeste valget.
Alle ansettelser innebærer en vurdering og en viss risiko.
Også erfarne nyansatte trenger som regel innføring i systemer, rutiner, kunder, kollegaer og hvordan ting faktisk gjøres på den nye arbeidsplassen. Arbeidsgiveren må bruke tid på opplæring uansett.
Kanskje bør vi derfor bli flinkere til å se på hva et menneske kan bli, og ikke bare hva vedkommende allerede har rukket å bli.
Se etter motivasjon, lærevillighet, egnethet og potensial. Og tørre å invitere inn kandidaten som ikke nødvendigvis har den CV-en vi først så for oss.
Jeg har selv sett hvilke fantastiske medarbeidere man kan oppdage når man begynner å se mennesket, og ikke bare erfaringen og bakgrunnen på papiret.
Noen trenger den første sjansen, andre trenger en ny
Dette handler heller ikke bare om nyutdannede.
Det kan være noen med et hull i CV-en. En som har vært syk, men ønsker seg tilbake i arbeid. En som trenger å skifte yrke midt i livet. Eller noen som rett og slett aldri har fått den første ordentlige sjansen.
For noen kan veien inn i arbeidslivet bli lang. Søknader, avslag, møter, kurs, dokumentasjon og nye runder.
Da kan det bety mye å møte en arbeidsgiver som faktisk ser mulighetene. Noen som sier: «Vi tror du kan få dette til.»
Den tilliten kan være starten på noe helt annet.
Men skal flere få den muligheten, må hele arbeidslivet være med.
Private arbeidsgivere må tørre å se bredere enn kandidaten som passer perfekt inn i stillingsannonsen. De må se etter potensial, motivasjon og egnethet, og være villige til å gi mennesker den første sjansen eller en ny vei inn.
Samtidig må vi stille de samme kravene til offentlig sektor.
Kommunene, fylkeskommunen og staten er selv store arbeidsgivere. Da kan vi ikke som politikere be næringslivet om å åpne flere dører dersom det offentlige selv lager stillingsutlysninger med krav som gjør at gode kandidater aldri kommer så langt som til et intervju.
Både privat og offentlig arbeidsliv må være med og dra lasset.
Arbeidslivet må også være med på å bygge kompetansen
Men arbeidsgiverne kan ikke løse dette alene.
Politikken og utdanningssystemet må gjøre sin del.
Vi må bli enda bedre til å koble utdanningene i Nordland sammen med arbeidslivet de skal utdanne mennesker til.
Fylkeskommunen og arbeidslivet snakker allerede sammen, og mye godt arbeid gjøres. Poenget er ikke at samarbeidet mangler. Men når vi fortsatt har store rekrutteringsutfordringer, må vi hele tiden spørre hvordan det kan bli bedre.
Arbeidslivet må være tydelig på hvilken kompetanse det trenger. Fylkeskommunen må på sin side fortsette arbeidet med å utdanne framtidige nordlendinger til jobbene som faktisk finnes, og til jobbene vi vet vi kommer til å trenge.
Samtidig bør flere få mulighet til å ta deler av utdanningen sin ute på en arbeidsplass.
Nordland har allerede erfaring med utdanningsløp hvor skole og bedrift samarbeider tett, og hvor teori og praksis kobles sammen gjennom utdanningen.
Det bør vi gjøre mer av.
For hvis arbeidslivet trenger kompetansen, er det også naturlig at arbeidslivet er med på å bygge den.
Det samme gjelder lærlinger.
Vi trenger flere læreplasser, både i privat og offentlig sektor. Vi må gjøre det attraktivt for bedriftene å ta inn lærlinger, men også se på hvordan det kan bli økonomisk mulig å være lærling senere i livet.
Det er én ting å si til en 19-åring at lærlingtiden er en investering i framtiden. Det er noe ganske annet å si det samme til en 38-åring med huslån, familie og vanlige voksenutgifter.
Skal vi mene alvor når vi sier at mennesker skal kunne skifte retning og utdanne seg gjennom hele livet, må muligheten også eksistere i praksis og ikke bare på papiret.
Vi må kunne love framtidstro
Ingen kan løse dette alene.
Den enkelte har et ansvar. Arbeidsgiverne har et ansvar. NAV har et ansvar. Fylkeskommunen og resten av det offentlige har et ansvar.
Men når arbeidslivet sier at det mangler folk, må arbeidslivet også være med på å skape dem.
Og når vi politikere sier at vi ønsker levende lokalsamfunn i Nordland, må vi huske hva som faktisk skal til for å fylle dem med liv.
Vi ønsker engasjement. Vi ønsker samhold. Og ikke minst ønsker vi framtidstro.
Da må en 19-åring som skal velge utdanning kunne tro at det finnes en framtid i Nordland.
En 38-åring som må finne en ny vei, må kunne tro at det fortsatt finnes muligheter her.
Og den som har stått utenfor arbeidslivet, må kunne vite at døra ikke nødvendigvis er stengt for alltid.
Skal vi bygge et Nordland fullt av liv, engasjement og framtidstro, trenger vi et inkluderende arbeidsliv som samspiller med samfunnet det er en del av.
For kanskje finnes noe av kompetansen vi leter etter allerede her.
Vi må bare bli flinkere til å se den.
Petter Yksnøy,
Politisk nestleder, Nordland Venstre
