Den kollektive smerten
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Så rammet den verste ulykken. Et medmenneske mistet livet.
Livet snudde fra yr glede og fest til bunnløs sorg og fortvilelse på et mikrosekund. Så brutalt kan livet være, så urettferdig og meningsløst.
I Hemnes kjenner ikke alle hverandre, men de aller fleste kjenner noen som kjenner. Vi er nær, og da kjenner vi også smerten, selv om vi aldri helt kan forstå hvor vondt det gjør for de nærmeste som sitter igjen.
Vi kan imidlertid vise omsorg, omtanke og medfølelse. Tiden etter ulykker har vist at vi er gode på dette, å bry oss.
Det finnes vel knapt noen ord som gjør sorgen mindre. Men det finnes handlinger som gjør den mulig å bære – et blikk, en klem, en kake på trappa, et «jeg tenker på dere». Små ting som sier det store: Du er ikke alene.
I små samfunn er sorgen aldri privat på samme måte som i byene. Den siver inn i klasserommene, inn på arbeidsplassene, rundt kjøkkenbordene. Barn stiller spørsmål voksne ikke har svar på. Kolleger blir stille rundt kaffemaskinen. Alle bærer på det samme, hver på sin måte. Det er tungt. Men det er også vår styrke – for der sorgen deles av mange, bæres den også av mange. Man merker en trist stemning, men også refleksjoner og dypere tanker. Og så er det også godt å se hvordan de yngre bryr seg og tar vare på hverandre. Det å våge å prate, våge å ta kontakt når det er så vondt.
Kommunen har et apparat som trår til i slike stunder, med kriseteam og fagfolk som vet hva som trengs. Skole og barnehage har voksne som ser barna. Men det viktigste apparatet er ikke kommunalt. Det er vi som bor her – naboene, vennene, arbeidskollegene. De som stiller opp uten å bli bedt om det, og som fortsatt er der når ukene går og oppmerksomheten stilner. For sorgen følger ingen kalender. Den er der lenge etter at blomstene har visnet.
De som sto den forulykkede nærmest, skal få sørge i fred. De skal slippe spekulasjoner og nærgående blikk. Vår oppgave – som naboer, som bygdefolk, som avis – er å være der når de trenger oss, og trekke oss tilbake når de trenger ro.
Hverdagen kommer tilbake, sakte og nølende. Den skal få komme i sitt eget tempo. Ingen skal måtte skynde seg gjennom sorg.
Våre tanker går til familien og alle som har mistet en av sine.
