Vil vi hverandre vel?
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Det er vår i Hemnes, og for meg betyr det å bytte tastatur med lange hansker og lamming. Til tross for at det ikke bare er plankekjøring, er det befriende å legge bort alt utenfor fjøsveggene, bare være «her og nå». I den «bobla» er samspillet mellom menneske og sau, og menneskene seg imellom, blottet for sosialt spill. Vi har en felles agenda, og vil hverandre vel. Slik oppleves det mer sjelden utenfor, der det kriges i stor og liten skala. På det store internett er skolestrukturdebatten er en het potet, og om man leser kommentarfelt er det lett å generalisere og tenke at tettstedene – som om de er en homogen enhet– i Hemnes aldeles ikke er i stand til å iscenesette et konstruktivt samspill som leverer på medmenneskelighet og raushet.
Når værene våre skal ut på beite, møter de resten av vær-flokken i Korgen værring, som har vært i ulike fjøs, på ulike gårder og tettsteder gjennom vinteren. Hierarkiet må da testes og justeres. For å forebygge at de stanger hverandre i hjel i denne gladiatorkampen, settes de noen timer i ei lita innhegning der de står tett, og ikke får anledning til å ta «rennfart» for å stange ned rivalene. Det blir små puff, snøft, stampende bein, og så er ting på stell etter et par timer. Når de så slippes ut, beiter de side om side. Beveger seg i flokk, sover i flokk. De spiser det grønne gresset på den andre siden sammen.
I kommentarfelt er det god plass til å ta «rennfart», og bruke alle krefter, list og kompetansen man måtte inneha, for å vise styrke og vinne posisjon. Det oppleves ikke særlig konstruktivt, og resultatet er at ingen får det grønne gresset. Ingen unner naboen det heller. Det neste som skjer at man trekker seg hurtig tilbake til sin trygge hjemplass, med støtte fra dem med samme postnummer. Eller i alle fall kan det se sånn ut i sosiale medier. Men hva med alle stemmene som tier alle sine dager? Hva er det stillheten sier? Det er det ingen som vet…
I lys av meningene til dem som kjører på i kommentarfeltene, kjennes Hemnessamfunnet mørkt. Fullt av kamp, misnøye og anklager. Folk ilegges meninger og visjoner over en lav sko. Noen prøver å definere sannheten, status quo, med velvalgte ord, ladet med private meninger og slik «rydde i meningslandskapet».
Ser vi i bakspeilet et sekund kan vi løfte blikket med et større perspektiv fremover, og styre i ny retning. Kanskje kan vi begrave stridsøksa sammen med de gamle kommunegrensene i Hemnes, Sør-Rana kommune, Korgen kommune, og Hattfjelldal kommune, og arbeide for Hemnes kommune i lag?
Kanskje bør vi stå litt tett ei stund, og bli kjent på nytt? Finnes det muligheter for våpenhvile i Hemnes, med hjertet litt sånn utenpå frakken, og sosialt spill som går ut på å ville hverandre vel? Jeg tror det. Og det er beite nok til oss alle.
