Den sinte maidagen?
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Siden 1890 har 1. mai vært arbeiderbevegelsens dag for å demonstrere for arbeidsfolks rettigheter og solidaritet mellom mennesker. Det er en dag for å bryte med passiv aksept av situasjoner og har blitt en del av identiteten til mange mennesker, grupper og til og med stater. Det er nesten som at stadig flere utenfor de tradisjonelle gruppene bak feiringen også gjør sin egne vri på dagen til å fremme egne formål. Med så mye fint knyttet til seg, hvorfor vekker dagen likevel frustrasjon i deler av samfunnet?
Antagelig fordi noen føler seg truffet av sinnet, det handler jo om en klassekamp mellom ulike interessegrupper, som bedriftseiere og arbeidstakere, de med mye penger og de uten. Men kan det også handle om at noen opplever at kravene og temaene som det demonstreres for i praksis stenger noen mennesker ute. Ikke alle som prøver å drive egne bedrifter og gi arbeid til folk føler de har verken mye mer makt eller penger enn andre, kanskje føles dagen da mer som at «utakk er verdens lønn».
Ikke minst har ufødte barn blitt utelukket fra felleskapet, ja til og med blitt usynliggjort som noen som er verdig livet. For de av oss som sørger over dem, så kan retorikken om solidaritet virke hul og sår.
Likevel trenger man ikke å være enige om alt for å være enige om noe. Det er dessverre fremdeles rikelig behov for drømmer om et bedre samfunn hvor alle føler at de har en plass. De fleste mennesker opplevet at frihet og likhet for dem blir truet før eller siden, og da er det greit å ikke være alene. Slik mange glemmer at vi var sårbare i mors liv en gang, er det lett å glemme at rettigheter og goder ikke har kommet rekende på fjøl. Noen ganger er det å være sint sunt.
Til alle som får oppleve 1. mai: Gratulerer, og lykke til med å gjøre verden til et bedre sted!
Raymond Lillevik,
fylkesleder Nordland KrF
