Når skal vi snakke om helse og omsorg?
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Den økonomiske situasjonen i kommunen skranter, mildt sagt. Det har over flere år vært jobbet med forslag til tiltak som skal avhjelpe kommunens økonomi, og samtidig møte de demografiske utfordringene vi har, med flere eldre, og færre yngre.
Det å unngå og gjøre strukturendringer innenfor skolestrukturen, får store konsekvenser. Konsekvensene blir ostehøvel-prinsippet. Dette rammer alle skolene i kommunen, og alle elevene. Men det rammer også helse og omsorg.
Det er forventet en stor økning i antall eldre i kommunen vår. Antall i arbeidsfør alder går ned, og rekrutteringen til helse og omsorg er vanskelig. Vi er avhengig av at de eldre skal klare seg selv lenger, bo lengst mulig hjemme, og ha best mulig helse – både fysisk og psykisk. Vi vet at ensomhet og dårlig psykisk helse fører til økt hjelpebehov. Vi vet at et sosialt liv, med mening og mestring – fører til bedre helse.
Når ostehøvel-prinsippet tas i bruk, kuttes det ned på alle ikke-lovpålagte tjenester. Dette rammer den gruppen vi vil ha størst økning av i årene fremover, og vil gjøre at behovet for helse og omsorgstjenester vil øke. Kostnadene vil bli enorme, men det er ikke det største problemet. Vi vil ikke ha nok plasser eller nok fagpersoner til å ivareta disse.
Når ostehøvelprinsippet tas i bruk, er det ingenting som blir fikset eller reparert hvis det blir ødelagt. Bygningsmassen forfaller, utstyr som er ødelagt blir ikke fikset, det er delvis innkjøpsstopp, delvis ansettelsesstopp. Arbeidsforholdene for de ansatte blir dårlige.
Når ostehøvelprinsippet tas i bruk, må vi spare på alt av innleie. Ingen overtid. Leie inn lavere kompetanse en det som er planlagt. Heldigvis slipper pasienter å dø alene – foreløpig. Til slutt vil det kanskje ikke være penger til dette heller?
Jeg er bekymret – for situasjonen i helse og omsorgstjenesten i kommunen. Jeg er bekymret for det økende presset helse og omsorgstjenesten står ovenfor. Jeg er bekymret for hva slags kvalitet vi skal klare å levere på sikt når penger og kompetanse er på minimum. Jeg er bekymret for hvordan vi skal klare å ivareta den eldre befolkningen i kommunen vår.
Det snakkes mye om skolestrukturen og hva slags konsekvenser dette kan ha for elever. Men når skal det snakkes om hva slags konsekvenser valgene som er tatt, har for helse og omsorgstjenesten, og de som er avhengig av disse? Når skal man snakke om at man ikke hensyntar den demografiske utviklingen og behovet for å omprioritere midler og ressurser?
Marlen Wie Svartvassmo,
hovedtillitsvalgt Norsk sykepleierforbund og sykepleier
