Når kulda biter – og valgene våre blir synlige
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Vinteren 2026 vil bli husket. Ikke for spektakulære snøfall eller postkortvakre isroser i vinduskarmen, men for kulda. Den mest langvarige og bitende siden 2010. Siden nyttårsrakettene stilnet, har minusgradene lagt et hardt lokk over Hemnes – og over fjorden.
Islagt fjord er et vakkert syn fra land. For dem som lever av havet, er det noe helt annet. Fiskere, oppdrettere og transportaktører møter praktiske og økonomiske utfordringer når naturen setter foten ned. Det som for noen er vinteridyll, er for andre stengte inntektsmuligheter.
Samtidig øker strømforbruket når kulda setter inn. Hus skal varmes opp, fjøs og verksteder holdes i drift. Økt kraftproduksjon betyr mer tapping av vann, mer ferskvann i fjorden – og enda mer is. En selvforsterkende sirkel der natur og næring griper direkte inn i hverandre.
Dette er strengt tatt Hemnes i miniatyr. Mange her lever av naturen, men vi lever også med konsekvensene av hvordan vi bruker den.
Det er lett å peke på motsetningene: Industri og næringsutvikling legger press på arealer, vassdrag og klima. Kraftutbygging endrer landskap. Globalt vet vi at summen av menneskelig aktivitet påvirker økosystemer og værmønstre – noe som også påvirker vær og forhold her hos oss. Samtidig er det nettopp arbeidsplasser, verdiskaping og stabile inntekter som gjør det mulig å bo og leve i Hemnes. Uten næring – ingen bolyst. Uten bolyst – ingen framtid. Litt satt på spissen kanskje, men like fullt en realitet vi må forholde oss til.
For unge familier og arbeidstakere under 50 handler dette ikke om ideologiske skyttergraver. Det handler om hverdagen: Har vi jobber å gå til? Har vi råd til strømregninga? Kan vi stole på at kommunen utvikler tjenester og infrastruktur som gjør det attraktivt å bli?
Vi må tåle å stå i begge tankene samtidig. Ja, vi trenger industri, kraft og ny aktivitet. Men nei, vekst kan ikke være et mål i seg selv dersom den hele tiden, og utelukkende, skjer på bekostning av naturgrunnlaget vårt. For hva slags Hemnes overleverer vi da til dem som kommer etter oss?
Den islagte fjorden minner oss om hvor tett sammenvevd alt er. Naturen er ikke en kulisse for næringslivet. Den er selve fundamentet. Når vi planlegger nye inngrep, nye anlegg eller økt produksjon, må spørsmålet alltid være: Skaper dette varig verdiskaping – eller bare kortsiktig gevinst?
Vi er heldige som har vekst og velstand. Men det må bygges på en måte som gjør at også neste generasjon kan sende nyttårsraketter til værs over en levende fjord.
Det ansvaret kan vi ikke fryse bort.
Forresten; de nyttårsrakettene kan vi kanskje bare la være, men det blir en annen debatt …
