Før det brenner
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Det blinket blått ved Statkraft forrige uke. Brannbiler rullet inn, hjelmer ble satt på, blikk møttes. Det var øvelse, men òg alvor. For øvelse er ikke tull, det er å teste et scenario før det tester deg. Å øve kroppen og tankene. Reaksjonene. Samspillet. Det er å legge til rette for suksess i en krise.
Det betyr ikke at alt går smertefritt. Det betyr at man har øvd så godt at man vet hvor man skal stå når det gjelder. At man har turt å teste svakhetene før de tester oss. Det er beredskap.
Under øvelsen var kommunikasjon et hovedtema. Lyden på sambandet var ikke optimal, det ble avgjørende å snakke tydelig, presist og rolig. Det hjelper ikke å rope høyest.
Det er lett å se paralleller til hverdagen. Kommunikasjon som halter gir antakelser, misforståelser. Når presset øker, forsterkes det. Tydelig kommunikasjon er ikke bare en teknisk ferdighet, det er sosial beredskap. I hverdagen legger vi grunnlaget når vi velger å lytte bedre, formulere oss tydeligere og tenke oss om før vi trykker send.
Beredskap lukter også vedbod og ull.
Denne vinteren har vært kald. Storm har minnet oss på hvor sårbare vi er når strømmen forsvinner og mørket tar over. Vedfyring er mer enn kos, varme klær er mer enn mote. Noen ekstra liter vann, mat i skapet, lommelykt og batterier er ikke hysteri, men klokskap. Beredskap kan stables og planlegges, men den er også menneskelig.
Det kan være telefonnummeret til en nabo. En avtale: Hvis strømmen går, ringer vi hverandre. Hvis du fryser, kommer du hit. Hvis jeg trenger hjelp, vet jeg at du åpner døra. Jeg hørte nylig ordet beredskapsvenn. En beredskapsvenn er sosial beredskap i praksis.
Og hva er vi uten relasjoner når stormen rir? Ensomme og sårbare. Alene på «den yderste, nøgne ø». Har du husket å stable gode relasjoner?
Evaluering var også en del av øvelsen hos Statkraft. Det er ikke å henge ut, men å ruste seg, reflektere og justere før det virkelig gjelder.
I en krise finnes det innsatsledere, de har oversikt, fordeler oppgaver og holder hodet kaldt. I det private liv er ikke slike selvsagte. Har vi ikke pleid relasjonene våre, kan vi ikke forvente at noen trer frem som sosial innsatsleder når det røyner på. Og vi vil heller ikke kunne ta den rollen for andre.
Fellesskap er ferskvare. Det må vedlikeholdes, akkurat som utstyr og rutiner. Vi må justere oss. Evaluere oss. Være mennesker andre kan lene seg på.
Beredskap begynner ikke når det brenner. Den begynner før, i boden, i samtalen, i relasjonen. Og kanskje først og fremst i viljen til å være en del av andres beredskap, slik vi håper de vil være en del av vår.
