Det skal bo humor i husan
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
«Sannelig ska det mykje folk tæl her i Nord-Norge førr å opprætthoilde ei sånn stabil frafløtting,» sa vår alles kjære Oluf Rallkattli en gang, Arthur Arntzens legendariske figur, med det lune glimtet som kunne si mer enn mange budsjettdokumenter. Og det er noe både tragikomisk og presist i akkurat dét.
Det skal bo folk i husan, og vi teller dem. Vi ser på egen og andres alder, og på utviklingen i vår nordnorske kommune. I Hemnes har det vært mye snakk om vekst og tilbakegang. Noen tettsteder viser til økning, andre til fraflytting. Noen peker på tomtemangel. Andre på tilgang på tjenester, eller mangel på det. Og midt i dette står spørsmålet som kverner: Hvordan skaper vi bolyst? Hvordan holder vi på de vi har, og får ungdommen til å vende tilbake?
I januar snakker vi om nyttårsforsett. Om å «bli bedre». På individnivå: spise grønnere, trene mer, stresse mindre, men bli mer effektiv og samtidig bruke mindre skjerm. På kommunenivå: snu trenden, bremse fallet, ta vare på de unge og gamle, samt tiltrekke oss nye – helst før februar.
Men kanskje skal vi også spørre: Hva er det vi allerede har, som vi glemmer å se fordi vi er så opptatt av det som mangler? Hva betyr vi for hverandre? Hva er det som skaper tilhørighet, egentlig? Og ikke minst: Når tok vi oss sist tid til å bare kjenne etter, midt i det som allerede er? Det som ikke kan telles, men som teller.
Oluf Rallkattli gikk bort før jul. Han har kokt sin siste skvett hjemmebrent, men latteren vil leve lenge. Han hadde kreative tanker om hvordan han kunne redde bygda si, Rallkattlia. – Kanskje i likhet med oss. Men han var kanskje et hestehode foran når det gjaldt å bruke humor for å overleve det tunge. Arntzen sa en gang i et intervju: «Man slutter ikke å flire om man blir gammel, men jeg tror man blir fort gammel om man slutter å flire.»
Litt flåsete sagt kan man vel si: Tatt den demografiske utviklingen i betraktning, er det kanskje på tide å begynne å le litt mer, for å holde oss unge og vitale. Men det er også visdom i den setningen til komikeren. I kommunale prosesser, så vel som i hverdagsliv. Foruten humoren blir vi tunge. Og uten selvironi, mister vi evnen til å se oss selv uten å bli fornærmet.
Bibelen spør: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Det er en påminnelse om å møte både hverandre og egne valg med ydmykhet. Og kanskje et smil.
I møte med store spørsmål trenger vi fakta og retning, ja. Men vi trenger også blikk for hverandre. Vi trenger raushet. Latter. Mot til å gjøre det vi kan – og aksept for det vi ikke får til. – Enda.