Farvel til det gamle – og en stille kamp som mange kjenner seg igjen i
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Godt nytt år – til alle som står i, står ved, eller har stått utenfor. Nå starter et nytt kapittel for meg, slik som for så mange andre. Men før jeg går videre, vil jeg dele en erfaring jeg vet jeg ikke er alene om.
I flere år har jeg, i det stille, forsøkt å varsle om utfordringer i Hemnes kommune. Jeg har brukt stemmen min – i møte med arbeidsgiver, politikere og andre i systemet. Jeg har dokumentert, spurt, og bedt om svar – men i altfor mange tilfeller har responsen vært den samme: stillhet. Døve ører.
Bak meg står et stort antall personer – foreldre, fagfolk og andre – som har delt erfaringer som peker i samme retning. Et dusin av dem har vært villige til å stå fram og fortelle sin historie. Likevel er det krevende å løfte fram kritikk i små lokalsamfunn. Det handler ikke bare om én stemme, men om mange – som til tross for å ha sagt ifra, sjelden blir hørt.
Lignende varslingssaker fra Asker kommune og Slemmestad skole har fått offentlig oppmerksomhet. Jeg nevner dem ikke for å sammenligne direkte, men fordi mønstrene speiler hverandre: Varsling fører til motstand. Kritikk blir møtt med bagatellisering. Systemet beskytter seg selv, i stedet for å lytte.
Det mest urovekkende er hvor mange kompetente mennesker som over tid har forlatt Hemnes kommune – særlig kvinner. Dyktige fagfolk fra helsesektoren, oppvekst og andre områder. Dette er ikke personer som «ikke taklet jobben». Dette er erfarne, sterke og faglig trygge mennesker – som til slutt valgte å gå. Spørsmålet er: Hvorfor ønsker man ikke å beholde denne kompetansen?
En organisasjon som ikke lytter til sine ansatte, som ikke tar imot varsler eller innrømmer utfordringer, vil aldri kunne utvikle seg i riktig retning. Og det er ikke bare ledelsen som har ansvar. Også lokalpolitikere har valgt å vende blikket bort, når de kunne valgt å se.
Forfatteren André Mundal har skrevet sterkt om hvordan systemet kan knekke dem som vil gjøre en forskjell – og hvordan det ofte er de beste som til slutt gir opp og slutter. Med tanke på det jeg beskriver ovenfor, er det en virkelighet jeg kjenner meg godt igjen i.
Jeg har laget lyd – men i det stille. Jeg har prøvd å si fra, på de måtene man «skal». Men når ingen lytter, gjenstår til slutt bare én ting: Å slippe taket.
Så hvorfor skriver jeg dette? Vil det komme noe ut av det? Neppe. Men det er noe med å få sagt det høyt. Kanskje det kan gi trøst til noen som står i noe lignende. Kanskje det er en måte å vise respekt på – til alle dem som har delt sine erfaringer, og som fortsatt står i det. Det gir meg også muligheten til å gi slipp – og friskne til igjen. Når plan A ikke funker, går man videre til plan B. Og forresten: Alfabetet har 29 bokstaver – altså et hav av muligheter. 😊
Når jeg nå vender snuten sørover, gjør jeg det med blandede følelser – men også med lettelse og forventning. Jeg forlater en kommune jeg kjenner godt, og som jeg har hatt et sterkt engasjement for gjennom mange år. Det har vært naturlig for meg å bidra – både i jobb og i frivillig arbeid. Jeg har brukt tid, krefter og engasjement fordi jeg har ønsket å gjøre en forskjell. Det står jeg for – og det tar jeg med meg videre.
Jeg ser frem til et nytt år og nye muligheter. Og til deg som nå tar over: Vil du lytte? Vil du tørre å se – og å gjøre noe med det du ser?
Jeg ønsker den nye kommunaldirektøren velkommen og masse lykke til. Endring er mulig. Og den begynner kanskje nettopp der – med viljen til å lytte og se.
Mvh
Tidligere engasjert i Hemnes kommune
(Avisa Hemnes kjenner skribentens identitet)
