Takknemlighet i tunge tider
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Desember nærmer seg med stormskritt. Mange har allerede fått opp julelysene ute, noen også adventsstjerna og kanskje til og med juletreet. For de fleste er jula en fin tid som man gleder seg til, og mange ønsker å dra den fine tida ut litt lenger. Andre holder fast på tradisjonene om at adventspynten skal opp første søndag i advent, og juletreet ikke tidligere enn lillejulaften. Heldigvis er dette opp til hver og en av oss, selv om julepolitiet stadig truer.
Advent er ventetida, men for oss i Hemnes går vi parallelt og venter på noe annet i disse dager. I desember skal store avgjørelser om fremtidens Hemnes tas, og man er innforstått med at, uansett utfall, vil det få negative konsekvenser for noen. Da føles det kanskje ekstra viktig å ta vare på juletradisjonene, kose seg litt ekstra med julegrantenning, juleavslutninger, og ikke minst ferie med familien. For neste år ser kanskje kommunen vår ganske annerledes ut.
Heldigvis er det mange fine ting i kommunen vår som er uavhengig av kommuneøkonomien. Barna som leker i gatene, en artig kollega, skiturer i lysløypa, nabopraten over postkassa, en bursdagsinvitasjon eller bare en god klem fra noen du er glad i. Dette er noen av de tingene vi ikke mister, så lenge vi selv er flinke til å ta vare på dem.
I blant annet USA feires «Thanksgiving» den fjerde torsdagen i november. Den feires først og fremst som en høytid for å gi takk for høsten og livets goder. For de fleste handler dagen mest om mat, familie og takknemlighet. I Norge kaller vi det høsttakkefest, selv om de fleste av oss ikke har noe forhold til den dagen. Likevel kan det være fint å huske på det vi er takknemlige for, fra tid til annen. Når det foreslås kutt, blir det ekstra tydelig hvor mange goder vi har hatt, og som vi nå står i fare for å miste.
Vi har hatt søskenmoderasjon i barnehage og SFO, sluppet unna eiendomsskatt, hatt skoler og barnehager nært, ungjobb-ordning, to bibliotek, to basseng – med gratis folkebad, fire ungdomsklubber, samt trivselsagenter og besøksverter på omsorgssentrene, for å nevne noe. Disse godene har vi kanskje tatt for gitt, og tenkt at «såpass må det være».
Det store spørsmålet er ikke bare hva vi mister – men hva vi fortsatt har, og hva vi velger å gjøre med det. Kanskje er det nettopp i krevende tider vi finner nye måter å være en god kommune på.
I møte med usikkerhet har vi fortsatt en viktig rolle – som nabo, forelder, frivillig eller medmenneske. Det er fortsatt mye vi kan få til, sammen.
