Sladder eller nabokjerringa som bryr seg?
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
I dagens avis kan du lese om flere politisaker i Hemnes. Den ene av dem var en razzia som har resultert i en mengde rykter – som spriker i alle retninger og med ulik alvorlighetsgrad.
Som medieaktør har vi et samfunnsoppdrag: å rapportere om både gode og vonde saker. Da ryktene begynte å gå, den ene historien mer fantasifull enn den andre, ble det raskt klart at fjær var på vei til å bli høns – og kanskje verre.
Vi har jobbet med saken helt siden den oppsto, og forsøkt å få riktig og god informasjon fra politiet. Fakta som kunne stoppe rykteflommen.
Dessverre fikk vi ikke utfyllende informasjon i første fase, og vår første digitale versjon var ikke presis nok på at de involverte var sjekket ut av saken. Det beklager vi selvsagt.
For mange år siden ble Gro Harlem Brundtland ofte tillagt æren for uttrykket «nabokjerringa som bryr seg». Det var riktigere sagt Anne Holt som formulerte det – og det er like viktig i dag: å bry seg om de rundt oss.
Men å lytte til sladder og bringe det videre er ikke å bry seg. Punktum.
Å stå maktesløs i en flom av påstander og rykter, uten mulighet til å forsvare seg, må være dypt invaderende. Ofte er den som ryktene gjelder, den siste som får vite hva som sies. Når man merker fordømmende blikk, hvisking bak ryggen eller folk som ikke hilser – da føles det som en straff man ikke kan påvirke, ikke forsvare seg mot og ikke vite hvor lenge varer.
Å bry seg handler om å vise omsorg, forståelse, sympati og empati. Å spre sladder er ingen av delene.
Hva gjør du om du ser et lovbrudd? Forteller du det videre til så mange du kan, med din egen vurdering av saken – eller kontakter du politiet, slik at de kan sjekke den? For om det virkelig er alvor, om ryktene stemmer – da blir vel ikke lovbrudd løst gjennom ryktespredning?
Vi lever i små samfunn i Hemnes. Her kjenner nesten alle alle. Selv når vi anonymiserer personer, vil mange vite hvem det handler om. Det betyr ikke at vi ikke skal skrive. Det er ikke bare VG, NRK og de store som skal omtale kriminalitet og politiets arbeid.
Når de gjør det, vet også mange hvem det gjelder – forskjellen er bare at lesergruppen er større. I begge tilfeller rammes enkeltpersoner. Det gjør vondt, faktisk uavhengig av om man er skyldig og uskyldig.
Her har både journalister og lesere et ansvar: å vise omtanke.
