Hva skal vi ofre, og for hvem?
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Jeg leser debattinnlegget fra Opstad og Sundvor, og får vondt i magen. Budskapet er klart: Vi må ofre en del av naturen i kommunen for å skape nok inntekter til å bevare dagens skole- og barnehagestruktur, og for å gjøre det attraktivt å bosette seg her.
Men hva er det med Hemnes kommune som er attraktivt? Er det å ha skole og barnehage to minutter unna i bil, eller er det nærheten til variert natur og alle rekreasjonsmulighetene det gir? Hva er det vi skal ofre, og for hvem?
Om valget står mellom å opprettholde dagens struktur eller å bevare naturen, så velger jeg naturen. Da velger jeg å sende barna mine med buss til skolen, om det blir nødvendig. Da velger jeg å stå opp en halvtime tidligere for å rekke å levere i barnehage og på SFO, og jeg velger å kjøre et kvarter/en halvtime for å besøke eventuelle familiemedlemmer som må på institusjon. Jeg velger skogen og myra. Fjellene og utsikta. Fjorden og fjæra. Ikke bare for meg selv, men også for mine barn. Aller mest for dem.
Naturen er en stor del av grunnen til at jeg valgte å flytte hjem og etablere meg her. Jeg har selv, gjennom oppvekst og ungdomsår, brukt blant annet Sundsmarka mye. Der gikk jeg meg vill på sopptur sammen med mamma. Der drakk jeg kakao ved bålet som pappa sanket ved til, og så på den lave vintersolen.
Som voksen har jeg tatt flere turer dit alene med hengekøya eller teltet. For å nullstille. Klarne tankene. Rydde vekk grums. Fordi jeg er vokst opp med at naturen er verdifull. At den gir uvurderlige opplevelser og minner som knytter meg tettere til familie og hjemsted.
Jeg vil kunne ta barna mine med på oppdagelsesferd i skogen en ledig ettermiddag. La de balansere på trestammer, få spindelvev i ansiktet og myrvann i støvlene. Plukke og spise blåbær, tyttebær og multer samtidig som vi forsøker å unngå å bli “innesperret” av de nysgjerrige kyrne som er på sommerbeite.
Jeg vil ta de med opp på Kariklompen og se ned på seien som spretter i Skarpsundet, samtidig som vi planlegger å ta båten ut for å prøve fiskelykken dagen etter. Jeg vil kunne ta en båttur til Jodalan for å bade og nyte sola, og se barna leke på bergene og hoppe i fjorden.
Jeg vil kunne spenne skiene på beina, og vise barna hvor flott furuskogen nedfor Memmerhågan er en kald dag i februar. Jeg vil heie på barna mine som faller på ski før de reiser seg opp igjen, og ake om kapp ned kjerreveien.
Jeg vil fyre opp et bål og koke kakao som de kan varme seg på etter å ha laget hoppbakke og konkurrert om hvem som hopper lengst. Jeg vil at de skal kunne snike på reinflokken som beiter i fred og ro, og finne gevir fra nevnte reinflokk når våren melder sin ankomst.
Jeg vil ta de med på telttur på våren for å kikke etter tiur som leiker på myra, og hengekøyetur en fullmånenatt med utsikt mot lysene fra Hemnesberget. Jeg vil påfølgende kveld sitte med barna i fanget og titte på nordlyset som danser utenfor soveromsvinduet, uten at vi skal bli distrahert av blinkende lys fra en vindmøllepark på Toven.
Jeg er ikke i mot etablering av ny industri, men mener at vi må etablere industri der man slipper å bygge ned natur. Jeg ønsker ikke industri som krever irreversible inngrep i naturen vi har tilgjengelig her i kommunen.
Ja, vi kan dra på tur andre steder, og det kommer vi til å gjøre, men det finnes bare én Kariklomp. Det finnes ikke flere Memmerhåger, Skarpsund og Jodalan.
Jeg velger å tro at nærturen har større verdi for barna mine og deres trivsel i oppveksten, enn muligheten til å gå til skolen på fem minutter. Om vi må ofre dagens struktur for å ha råd til å bevare den uerstattelige naturen vi har tilgjengelig, så tenker jeg det får bli slik. For hvem er det vi ofrer naturen for? Sånn egentlig?
Henriette Furuhatt
