Ingen avgjørelse er en avgjørelse
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Formannskapet i Hemnes valgte denne uka å be om nye utredninger i saken Framtidens Hemnes, og endte dermed opp uten å ta et valg – verken overfor kommunestyret, eller det kommende budsjettet. Flere rapporter, mer tid – og enda en runde med venting for alle 4.485 innbyggere i Hemnes kan dermed bli resultatet.
Vi forstår behovet for trygghet. Å ta beslutninger som rammer nærmiljø og hverdagsliv, er det få som higer etter. Men det finnes et punkt der forsiktighet glir over i handlingslammelse. Det punktet nærmer vi oss nå.
I psykologien kalles det analyseparalyse – når overtenking og frykt for å gjøre feil gjør at vi ikke gjør noe i det hele tatt. Ikke fordi vi mangler informasjon, men fordi vi ikke tør å bruke den.
Psykolog og nobelprisvinner Daniel Kahneman beskriver to måter vi tenker på: system 1, som er raskt og følelsesstyrt – og system 2, som er grundig, vurderende og rasjonelt. Det er system 2 vi må lene oss på i krevende valg. Det handler ikke om tempo, men om dybde og ansvar.
Å be om enda flere utredninger høres kanskje ut som system 2 i arbeid – når det i realiteten kan være følelser som styrer. Om vi vegrer oss for å bruke den innsikten vi allerede har, og lar følelsesstyrt usikkerhet ta over, er vi ikke i gang med å tenke grundigere – vi utsetter å tenke ferdig.
Hvis vi bare fortsetter å vurdere, i jakten på en perfekt løsning, risikerer vi å ende opp uten noen – kun økende uro i mellomtiden.
Æsops gamle fabel om Katten og Reven kan illustrere det godt: Reven skryter av hundre måter å unnslippe fare på. Katten har én. Når jegerne med hunder kommer, klatrer katten opp i et tre. Reven blir tatt, mens han fortsatt veier valgene sine.
Vi forstår at noen mener det ennå ikke er grunnlag for å ta så store valg. Men rapportene vi har, gir oss innsikt, retning og viktige spørsmål – om ikke alle svar. De må vi tenke oss frem til.
System 2 er en hjelp til å tenke grundig, som Kahneman viser. Men det er ikke et skjold vi kan gjemme oss bak, eller ei trygg havn vi kan bli værende i. Det stiller krav: Å stille spørsmål, vurdere nyanser – og til slutt gjøre det vanskelige valget. Ellers har vi ikke brukt det, bare tenkt oss bort.
Framtida kan ikke utredes i detalj. Den må formes med dømmekraft, ikke bare kalkyler.
Hemnes trenger et valg. Selv om det gjør vondt, og framtidas kommune ikke vil ligne fortidas. Og beslutningen må tas med respekt – og med hele kommunen i tankene.
I barnehagen lærer vi barna å ta hverandre med i leken. Å holde i handa når det blir vanskelig. Og å be dem som står utenfor om å bli med – selv om vi ikke kjenner dem fra før.
Det er ikke alltid lett å være modig. Men det er nødvendig – i leken, og i politikken.
