Når barna rydder – og de store ser bort
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Langs kysten av Nord-Norge pågår det en dugnad som fortjener applaus. Barn og unge mottar 500 kroner for tre timers arbeid med å rydde plast, støttet av Sparebankstiftelsen og Handelens Miljøfond. Pengene går til fritidsaktiviteter, utstyr og fellesskap – en glimrende kombinasjon av miljøengasjement og sosialt utbytte.
Men under dette fine tiltaket ulmer også en ubalanse som er vanskelig å overse.
For mens barna rydder, er det få spor av de store aktørene som har mesteparten av ansvaret for forsøplingen. Olje- og gasselskaper, shipping, fiskeri og annen industri – mange av dem opererer i og langs våre kystområder, men når det kommer til å bidra økonomisk til oppryddingen, er det påfallende stille.
Organisasjonen In The Same Boat har fjernet over 1.700 tonn plast fra norskekysten siden de ble etablert i 2017. De fortalte nylig i en Facebook-post at de har spurt flere store selskap om hjelp til å dekke kostnader for logistikk og avfallshåndtering. Med unntak av én symbolsk støtte, lokale Momek, har næringslivet uteblitt. Og det til tross for at én stor offshorebøye kan koste opptil 100.000 kroner å håndtere. De har en stor støttespiller fra industrien – Van Oord fra Nederland, mens norske aktører uteblir.
Samtidig skryter aktører som Aker BP og Equinor av verdiskaping, arbeidsplasser og milliardinvesteringer i nord. Det er mye fest, lite opprydding.
Kanskje trenger vi ikke mer grønnvasking? Vi trenger vel strengt tatt heller at de som tjener mest også tar sin del av regninga. For når barn og frivillige må rydde opp etter industriens fotspor, er noe alvorlig galt.
Vi må også tørre å stille det store spørsmålet: Er evig økonomisk vekst egentlig sunt? Vekst i seg selv kan ikke være et mål, hvis det samtidig ødelegger naturen vi lever av. Når vi måler suksess kun i kroner og kubikkmeter, risikerer vi å overse det som virkelig betyr noe – et rent hav, friske økosystemer og muligheter for fremtidige generasjoner. Hvis veksten skjer på bekostning av naturens bæreevne, er det da egentlig vekst – eller forbruk på kreditt?
Et blomstrende og vitalt næringsliv er selvsagt viktig, ikke minst i distriktene. Men det hjelper lite hvis havet dør på veien. I møte med klima- og miljøkriser må ansvar veie tyngre enn profitt. Barna viser vei. Nå må industrien ta et oppgjør – og følge etter.
