«Lytter» vi – eller LYTTER vi?
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Du har kanskje kjent det du også? Følelsen av at vi er inne i et slags skifte? Vi sitter ytterst på stolen og venter på at viktige beslutninger skal bli tatt. De store endringene som det har vært snakk om i flere år, nærmer seg nå mer enn aldri. Det snakkes om både blant eldre og yngre.
Skoleelever er kanskje spente på om de får beholde skolen sin, mens foreldrene deres lurer på om kabalen kommer til å gå opp med levering og henting på SFO, barnehage og skole. Bestemor og bestefar er skeptiske på hvor de kommer til å ende opp når de ikke kan bo hjemme lenger, de vil jo tross alt få bli værende i bygda si.
En frustrert barnehagemor må til med matpakkesmøring igjen fra høsten av. Hvorfor greier andre langt fattigere land å opprettholde matordning både i barnehage, skole og på mange arbeidsplasser, lurer hun på. Og lillesøsteren som ventes i desember blir halvannet år før hun har krav på barnehageplass, fordi kommunen har bestemt at barnehagene skal gå fra to til ett hovedopptak i året. Hva er egentlig utgiftene med et ekstra opptak?
Det er lett å ha meninger i disse dager, de kan tross alt ytres både ansikt til ansikt – ja helst hvis man snakker om noen andre, eller på nett. Der troller man omtrent fritt. Det som er langt vanskeligere er å sette seg inn i fakta. Det krever at man er åpen for at det man selv har ment i lengre tider, kanskje ikke er rett. At man tar seg tid til å lese seg opp, eller stiller de rette spørsmålene til de rette personene.
Men det krever også noe mer: at vi tør å se en sak fra flere sider – selv om den andre siden kanskje ikke er den vi ønsker skal vinne frem. Det betyr å lytte til både politikerens forklaring, rektors bekymring, småbarnsfamiliens frustrasjon og sykepleierens hverdag. Ingen av dem sitter på hele sannheten alene.
Et vedtak som kan føles som en ren nedprioritering for én gruppe, kan i realiteten være et forsøk på å sikre et bedre tilbud for en annen. Når midlene er begrenset, handler politikken ofte om å velge mellom to gode ønsker – eller to onder.
Vi vinner lite på å gå i skyttergraver. Vi vinner mye på å stille oss spørsmålet: Hva om jeg ikke har hele bildet? Kanskje vi til og med oppdager at den vi var mest uenig med, egentlig vil det samme som oss – bare med en annen vei dit.
Kanskje den største styrken Hemnes kan ha akkurat nå, er en befolkning som både bryr seg nok til å engasjere seg – og som er raus nok til å lytte.
