Våte sokker og varme varsler
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Endelig er det juli. Den tida på året da skoleportene er låst, gressklipperen har høylytt arbeidsdag, og det er helt legitimt å sove litt lenger. Men i år er det ikke lyden av barnelatter fra badeplasser eller solkrem som renner i øyekroken som setter stemninga. Det er lyden av regn på taket – og regn i kragen. Dag etter dag.
Vi mennesker er i overkant opptatt av været, og vi vet det. Men kanskje er det ikke bare småprat, kanskje handler det om noe dypere? Når vi går inn i det som skal være den letteste og lyseste tida på året, og i stedet blir møtt av gjennomvåte campingtelt og kalde føtter, da setter det seg i både kropp og sinn.
Og så blir vi værsyke. Irriterte. Oppgitte. Vi skuler mot sør, der nyhetene melder om varmebølger og skogbranner. Der svetten driver og strømnettet kneler. Og vi tenker: kunne de ikke sendt litt av det opp hit?
Men akkurat dét er de kanskje i ferd med å gjøre.
For i en verden i klimaendring er det ikke bare varmen som øker. Det gjør fordampinga også. Når bakken blir glovarm og vannreservoarene tørker inn i sør, forsvinner vannet opp i atmosfæren. Men det blir ikke borte. Det må ned igjen et sted. Og det gjør det – kanskje oftere hos oss. Varmere luft kan holde på mer fuktighet, og når den først slipper den løs, kan det komme både mye og plutselig.
Vi har hørt det før: at været blir villere, våtere og mer uforutsigbart. Det er ikke bare noe klimaforskerne sier. Det er noe vi kjenner på kroppen, i juli, på Helgeland. Når det føles som om noen har glemt å skru på sommeren, handler det kanskje ikke om en tilfeldig dårlig sesong – men om at klimasystemet er i ubalanse.
Regnværet gjør noe med tempoet i samfunnet. Det som skulle være en oppladningsperiode, blir en ventetid. Vi tar pause fra plenklipp og båtkaffe, men også fra fellesskapet. Festivalene som skulle vært fest og samlingspunkt har i år ikke samlet de store massene. Feriedagene glir innendørs. Det som skulle gi oss energi til høsten, blir til resignert scrolling på langtidsvarselet. Og så spør vi oss: er det bare været – eller er det noe mer?
Det er fort gjort å le av nordlendingers værklaging. Men kanskje bør vi lytte. For midt i frustrasjonen ligger det en viktig erkjennelse: Været er ikke lenger bare vær. Det er et tegn. På at naturens gamle mønstre endres. På at vi mennesker må tilpasse oss – og ta grep.
Så ja, det er noe å prate om. Ikke bare om hvor surt det er, men om hvorfor det er slik. Og hva det betyr. For oss. For barna våre. For alt det vi tar for gitt.
Sommeren ble ikke som vi hadde tenkt – så langt, men vi gir ikke opp. Men den gir oss i hvert fall noe å snakke om.
