Når meninger blir hat
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Sist lørdag ble Pride markert i Korgen, slik det har vært gjort de siste årene. Rundt om i landet vaier regnbueflaggene i byer og tettsteder gjennom sommeren. Men langt fra alle steder får flaggene stå i fred, og mange steder har markeringene skapt dyp splittelse mellom innbyggerne.
I 2022 ble to mennesker drept og minst 21 skadet i en masseskyting rettet mot Pride i Oslo.
Ser vi utenfor Norges grenser, finner vi enda sterkere virkemidler. I Russland klassifiseres Pride som ekstremisme, og du risikerer fengsel for å vifte med et regnbueflagg. I Ungarn har Pride blitt forbudt – angivelig for å «beskytte barna», ifølge den norske Ap-politikeren Sophie Matlary.
Hatkriminaliteten vi har opplevd i Norge – både gjennom angrepet på Pride og tragedien på Utøya – har ikke ført til mindre hat. Tvert imot. En tredjedel av de overlevende fra Utøya forteller at de i ettertid har blitt utsatt for hatytringer. Og hatet mot det skeive miljøet har slett ikke blitt mindre.
Hvorfor har det blitt slik at meninger om samfunnsspørsmål så lett ender opp i hat og vold? Sosiale medier får mye av skylden. Det er lett å sitte bak et tastatur og ytre seg – ofte anonymt. Mange av kommentarene er dessuten ikke skrevet av ekte mennesker, men produsert av kunstig intelligens og aktører som ønsker å skape uro og frykt.
Men er det egentlig så farlig, hvis hatet bare er kunstig? Eller om det kommer fra stakkarer som sitter i en kjeller og dundrer løs på tastaturet? Ja – det er farlig. Fordi det smitter. Og fordi det gradvis forskyver grensene for hva vi mener det er greit å tåle.
De siste årene har flere sentrale politiske ledere i verden forlatt det diplomatiske språket. De opptrer som bøller – som gladelig stjeler sukkertøy fra de minste. Og det påvirker oss, enten vi vil eller ikke.
Også lokalt står vi nå midt i viktige debatter som vil prege månedene framover. Vi må ikke la meninger gli over i hat. Da har vi alle sammen tapt. Når noen begynner å sortere politikere eller meningsmotstandere i «gode» og «onde» basert på hva de stemmer, eller når postnummer blir viktigere enn hvilke tjenester vi skal ha i framtida – da er vi kanskje allerede på vei dit.
I iveren etter å vinne bør vi heller bruke mer energi på å lytte og forsøke å forstå dem vi er uenige med. Det kan gi ny kunnskap, skape en plattform for kompromiss – eller ganske enkelt gi deg en sterkere overbevisning om at dine egne meninger faktisk er riktige for deg.
Men viktigst av alt: Ikke slutt å ytre deg. Debatt bygger samfunn og demokrati.
