I skyggen av skole
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Strukturdebatten raser med full styrke i Hemnes og det mangler ikke på gode innlegg som handler om skole, og hvordan vi håndterer samfunnets yngste.
Men hvordan håndterer vi så samfunnets eldste?
Samtlige forslag til strukturendringer som ligger på bordet, legger alle til grunn at kommunens sykehjemsplasser flyttes til Korgen, hvorpå kommunens bemannede boliger blir lokalisert på Hemnesberget.
Hvorfor man fra administrasjonens side har valgt dette strukturelle grepet, er ikke nødvendigvis så selvforklarende som det forsøkes fremstilt, men jeg skal i det videre forsøke å streke opp hvorfor det er en særs dårlig idé.
Hemnes kommune har i dag to omsorgssentre. Kommunen er langstrakt og enn så lenge vi består som egen kommune, er det ikke vanskelig å forstå at løsningen er nødvendig, selv med få innbyggere.
Nærhet er viktig for mange eldre. Deres livskvalitet høyner sannsynligvis ved hyppige besøk av pårørende. Hvilket skysstilbud – og til hvilken kostnad – som etableres i kjølvannet av omstruktureringen, skulle jeg gjerne likt å se tallfestet, men her svikter PwC-rapporten gjennomgående : Det er tilnærmet umulig å beregne innsparinger når så få funksjoner er kostnadsberegnet.
Begge omsorgssentre har både bemannede boliger og sykehjemsplasser, og det er lett å forestille seg en skala hvor de bemannede boligene representerer de minst hjelpetrengende i den ene enden, og hvor sykehjemsplassene representerer de mest hjelpetrengende i den andre.
Midt i mellom, altså i overgangen mellom de svakeste av de som klarer seg selv, og de sterkeste av de som må ha sykehjemsplass, eksisterer det ikke et klart skille. Men fordi sykehjemsplasser både utløser rett til visitt av lege en gang pr uke og fordrer pleiepersonell i form av spesialiserte sykepleiere, klarer hvert omsorgssenter å holde den totale omsorgskabalen i sjakk.
Sagt med litt andre ord: det er flere brukere som pr i dag egentlig klart kvalifiserer til sykehjemsplass, der må ta til takke med bemannede boliger fordi kapasitetsmangel tilsier det. Hemnes kommune har, i likhet med andre, sykehjemspasienter som bor i bemannede boliger. Det fungerer og sparer samfunnet samlet sett for mange millioner hvert år i vår etter hvert så velutbygde og velfungerende velferd.
Denne synergieffekten forsvinner dersom man vedtar å sanere samtlige sykehjemsplasser på Hemnesberget.
Legger man så til idéen som avstedkom fra et lyst hode om å sentralisere legekontorene til Korgen, for å være tilgjengelig for kommunens sykeste (som i teorien da er i Korgen), forverres situasjonen ytterligere for bemannede boliger på Hemnesberget. Disse får redusert tilgjengelighet til fastlegetjenestene, samtidig som de i praksis også kan være av kommunens sykeste.
I tillegg mister man verdifulle og interessante – og i noen tilfelle tradisjonelle kvinnearbeidsplasser – som også er kompetansearbeidsplasser.
Dette er uheldig. Ikke bare for Hemnesberget som tettsted men for kommunen som helhet: i en helt ordinær barnefamilie i etableringsfasen, er det ikke uvanlig at mor skal ha et velvalgt ord med i laget når en gjennomsnittlig familie på fire skal velge seg bosted. Eksisterer det ikke kompetansearbeidsplasser innenfor helse, omsorg og oppvekst i området, er det stor sannsynlighet for at den tenkte lokaliteten velges bort. Denne seleksjonsprosessen er både preget av rasjonalitet og følelser: finner man ikke muligheten til å etablere seg nøyaktig der man vil, vendes familiens nese vekk fra området og man bosetter seg likeså gjerne i en annen kommune, med andre faciliteter, og ofte på en helt annen kant av landet.
Skadelidende her, er ikke bare det konkrete tettsted, men kommunen som helhet som taper kompetanse, elevgrunnlag, skatteinntekter og aktivitet.
PWC-rapporten, som skulle danne noe av grunnlaget for omstillingsarbeidet i kommunen, stadfester selv at den ikke er grundig nok til å fungere som eksklusivt saksgrunnlag.
Er det ikke da litt spesielt at den er blitt benyttet til nettopp det?
Jon-Erik Grønbech
