Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Av og til møter man på mennesker som gjør at man begynner å lure på om de er laget av teflon. I dag er en slik dag. Menneskene jeg snakker om jobber for FFI. Det er fascinerende å være vitne til hvordan det argumenteres fra FFIs side, som om ingenting har hendt, at Statsforvalteren ikke har uttalt seg eller at det ikke eksisterer motstand. Man får inntrykk at etableringen er nært forestående at man bare må gjennom denne prosessen. Den retoriske linjen de legger seg på er at «dette er uunngåelig og etableringen kommer uansett».
Det ville jeg kanskje ikke vært så sikker på om jeg var dem.
Det har vært sagt at denne saken splitter. Den splitter familier, den splitter kollegaer, venner, naboer, partifeller og sambygdinger.
Men sannelig samler den også. Jeg har, takket være FFI funnet meningsfeller som har akkurat den samme målsettingen som meg, nemlig å bevare, Mula, i tillegg til et nydelig utmarksområde, Sundsmarka – og igjennom det: bevare Sørfjorden fri for ammoniakk. Jeg har fått kontakt med sambygdinger jeg knapt har vekslet et ord med tidligere og jeg har gjennom dette engasjementet og kjent på en følelse av fellesskap, samt at folk bryr seg.
Også har jeg forsøkt å finne argumenter for andre ståsted enn det jeg selv har. Jeg forstår de bøndene som har fått lukrative tilbud på bordet og kjent på at det har vært vanskelig. Det er sikkert ganske tøft å være bonde i dag og det blir ikke akkurat flere av dem. Og med mindre du er født inn i en familie som driver med gårdsdrift, så tror jeg det er lite sannsynlig at du tar deg noen form for agronomutdanning og planlegger å anlegge en gård eller kjøpe en.
Jeg har stor forståelse for at det må være fristende å bli tilbudt så mye penger.
Også har jeg stor forståelse for at vi trenger alternative energikilder og energibærere i fremtiden. Men jeg er ikke overbevist om at Grønn Ammoniakk er en god idé. Og slettes ikke dersom etableringen av produksjonen går på bekostningen av et mye benyttet friluftsområde. Eller allerede etablert industri.
Ofrer man mange nok prinsipper på de gode forsetters alter, kan det grønne skiftet fort vise seg å bli ganske grått. Og jeg vet at det finnes kommunepolitikere som ikke bekymrer seg over at det planlagt å sprenge vekk halve Skarpsundet og Memmerhågan, men jeg er bekymret. Også fordi aktørene som skal inn hit og etablere seg ikke akkurat representerer kapital med lokal tilknytning og varig verdiskapning.
Sånne etableringer som det her blir ofte beskrevet som et «industrieventyr». Det som jeg finner mest «eventyrlig» med hele etableringen, er fortellingen som ligger bak. Tror man virkelig at Oceanias nest rikeste mann, sitter nede i Australia og tvinner tomler og spekulerer på om hvorvidt han skal lage 35 arbeidsplasser på Hemnesberget? I et land han aldri har satt sin fot i? Høres det sannsynlig ut?
Tilhengere av denne etableringen sier: Men vi må jo ha arbeidsplasser. Det stemmer. Det må vi. Men hva er situasjonen i dag? Har vi arbeidsledighet i regionen? Nei. Men vi har ganske ferske erfaringer fra hvordan global storkapital kan finne på å opptre, dersom verden endrer seg. Og det gjør den jo. Er det få jobbmuligheter for eksempelvis en prosessoperatør på Helgeland eller i Nord-Norge? Nix. Det er rift om dem.
Hva om vi også fokuserer på å ta vare på de arbeidsplassene som allerede er etablert? Og i den forbindelse: Hva skjer med konkurranseevnen eller konkurransekraften til bedriftene inne i Mo Industripark, dersom strømprisen stiger enda mer? Jeg tror fagbevegelsen inne i Rana og i Mosjøen må begynne å engasjere seg på vegne av sine medlemmer. Etableringen av en ammoniakkfabrikk er ikke gode nyheter for dem.
Også får vi andre lære oss å skille mellom hva som er en god ide og hva som er en fix ide. Etableringen av en ammoniakkfabrikk ved Sørfjorden er så definitivt det siste.
Jon-Erik Grønbech
