Hva de og vi får til

Enda en gang er Klemetspelet over. Tanken var å skrive en anmeldelse av forestillingen, men etter å ha fordøyet opplevelsene virker det mer riktig ikke å anmelde.

Klemetspelet kan ikke leses, det må oppleves. Klemetspelet har vokst til å bli en tilstand, en følelse, og ja – et symbol på samhørighet, fellesskap, stolthet og ydmykhet.

Svulstig? Javisst, noen ganger er det på sin plass å være nettopp svulstig. Det er nemlig så utrolig mye symbolikk, og kanskje ekstra synlig midt i en valgkamp der det er viktigere å synliggjøre uenighet enn å skape synergier. Det er først når vi gjør ting sammen det blir virkelig bra, gjør ting sammen uavhengig av alder, utdanning, formue eller nær sagt hva det skulle være.

Noen vil kanskje si Klemetspelet har blitt et eget univers, en boble. Men nei. Så absolutt ikke.

Klemetspelet peker rett på ting som er aktuelle i dagliglivet, ting vi bør bruke tid på å reflektere over, snakke om og mene noe om. Det er ikke en virkelighetsflukt fra en slitsom hverdag, selv om den nok også kan benyttes slik. Det handler om å være annerledes på den ene siden og frykten for det som er annerledes på den andre siden. Så enkelt og samtidig så komplisert, ting vi utfordres på hver eneste dag.

Det kan være så enkelt som å forstå hvordan man skal bruke den nye telefonen, så vanskelig som å møte nye klassekamerater eller hvordan man hilser eller ikke hilser. Det er her Klemetspelet både viser utfordringene gjennom historien i spelet, og løsningen gjennom hvordan de løser de ulike oppgavene fra du blir tatt imot av parkeringsvaktene, gjennom marknaden og samspillet mellom ung og gammel, amatør og profesjonell, lyd, lys og fortellerglede – og helt sikkert ikke lite stolthet.

Så nei, i år velger vi ikke å anmelde spelet, først og fremst fordi hver og en trolig har sitt bilde, sin tolkning, sine minner. Ta vare på dem, men først og fremst: bruk dem.