Avisa Hemnes
5 minutter lesetid

Folkehjelpa satser på høyere beredskap med ny garasje

Obs! Artikkelen er mer enn ett år gammel.

En etterlengtet garasje er endelig under bygging. Norsk Folkehjelp Korgen gleder seg til å få høyere beredskap med prosjektet med samme navn.

Leder i Norsk Folkehjelp Korgen, Lars Tore Hatten, forteller stolt om prosjektet som nå er godt i gang, like ved klubbhuset i Vesterli.

– Til nå har vi brukt kommunen sitt areal i Villmoneset, over gamle Ørjedal maskin. Nå trengte kommunen plassen selv, og ytret et ønsket om at vi fant noe annet.

Det 190 kvm store bygget vil inneholde flere rom.

– Det blir en varmgarasje, med varme i gulvet hvor vi kan sette utstyr som bør stå relativt tørt. Der kan man også drive med vedlikehold, og det er stor nok plass til at tråkkemaskinen kan kjøre inn i løpet av vinteren hvis den trenger å tines av, fortsetter han.

Mesteparten av byggingen foregår på dugnad. Prosjektleder Rune Oldernes og leder i Norsk Folkehjelp Korgen, Lars Tore Hatten til venstre i bilde.

Dugnadsarbeid

Lars Tore forteller hvem de oppmøtte i dag er.

– Rune Oldernes er prosjektleder for hele garasjen. Vi har laget en dugnadsgruppe og prøver å ha faste dugnader mandager og torsdager. Det er litt tilfeldig hvem og hvor mange som møter opp. Vi har hatt både ungdom og voksne som har stilt opp til nå. På den første dugnaden var minst halvparten ungdommer.

Utenom de innleide sørfjellsnekkerne, foregår bygginga på dugnad.

– Vi må ha et godkjent firma som kan godkjenne det vi gjør. Ellers er mesteparten gjort på dugnad.

Folkehjelpa har mye utstyr som trenger plass. Lars Tore sliter med å komme på alt, men nevner det som tar mest plass.

Lars Tore Hatten i full sving.

– Vi har blant annet to hengere og to snøskutere som tar litt plass, i tillegg til en del mindre utstyr som bør stå hvor det er litt varme. Førstehjelpsutstyr og forbruksmateriell. Vi har tidligere snakket om at kanskje vi burde hatt båt? Kanskje vi skulle hatt firhjuling? Derfor bygger vi slik at vi har mulighet og plass nok.

Denne mandagen er det rundt ti stykker som har møtt opp, og flere kommer etter hvert.

– Det går ganske fort med såpass hyppige dugnader, og når det møter opp mye folk som har erfaring. Vi holder stort sett på i minst fire timer i slengen, men det varierer. Det er mange som synes det er artig og blir litt ivrig.

Mer lettvint for ungdommen

Prosjektlederen er godt i gang med arbeidet, men tar seg tid til en prat. Han forteller hvordan prosjektet ble til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det har vært snakk om det i mange år at vi trenger mer plass, vi har det for trangt der i er. Vi har mye utstyr som står ute og er nedsnødd og nedfrosset. Når vi skal ut på noe bruker vi mye tid på å måke snø og hakke is, sier Rune Oldernes.

Live Marie Skreslett er på plass på ettermiddagen, og har full kontroll på saga.

– Så for å få bedre beredskap, så dro vi høyere til fjells. Prosjektet heter derfor høyere beredskap.

Han forklarer at det er mange fordeler med de nye lokalene.

– Det gjør at ungdommen kan kjøre skuter herfra, til folkehjelpshytta eller til skuterløypa. Ellers har de vært avhengige av oss gamlinger med biler og hengere. Nå kan skuterne stå her og ungdommen kan mye lettere stille opp til oppdrag med kjøring av bagasje og folk.

Rune forteller at de har hatt et nært samarbeid med idrettslaget.

– Dette har vært snakk om lenge, og så fant vi da denne tomta og ble enige med idrettslaget. De får låne garasjeplass hos oss til tråkkemaskinen, og vi får låne lokaler hos dem til møter og kurs. Så slipper vi å bygge eget eller dra rundt og låne. Det er for tungvint å dra opp til hytta vår for å ha et møte, 7-8 stykker må hive seg på skuter på vinterstid.

Opplæring

Ifølge Rune venter de flere fra ungdomsgruppa senere på kvelden.

– Vi prøver å ha med 3-4 ungdommer hver gang, slik at de får eierforhold til bygget, og at man kan bli bedre kjent.

Til nå er det bare Live Marie Skreslett som er kommet, hun har tatt ansvar for saga.

– Vi har de som har prøvd skrumaskin for første gang. Enkelte har ikke prøvd slegge. Vi prøver derfor å kombinere det sosiale med litt opplæring. Og så har vi Hjerpbakkene som kan alt, ikke minst, sier han og peker på far og sønn Jon Halvar og Jan Arild som er i full sving.

– Og så har vi Ole Martin Hjerpbakk, og til og med moren er her med boller til oss. Heter de Hjerpbakk så kan de alt, smiler han.