Blir ting normalt igjen?

Det er få om ingen som ikke har blitt nødt til å endre dagliglivet så vel som festlige planer de siste månedene. Sammen med den første sommervarmen begynner de fleste å lengte etter normale dager, både til hverdags og helg.

Det hevdes vi mennesker stort sett er veldig tilpasningsdyktige, kanskje det riktige er at vi ikke husker veldig godt. Nye rutiner for å hilse har gått nokså uproblematisk i et land der sosial distansering satt godt i ryggmargen allerede før pandemien, og nå planlegges kortreiste ferier med den største selvfølgelighet. Spritfabrikanter har byttet kundegruppe og i grensestrøkene opplever dagligvarebutikkene tidenes salgstall – på norsk side – mot normalt.

Allikevel har vi sluppet opp, ting er nesten tilbake til normalen med innreisende søringer og åpne skoler. Når fotballen endelig kommer i gang igjen er det snart bare rådhuset og politiske møter som fortsatt har unntakstilstand.

Sakte, men sikkert skal også kostnadene summeres, for mange vil det bli smertefullt, og veien tilbake til normalen kan bli lang. Mens kommunen har fått forholdsvis godt med koronastøtte gjelder ikke det samme for det lokale næringsliv. Bare noen skarve titusener har så langt gått til næringsaktører i Hemnes.

Støtteordningene ser ikke ut til å treffe særlig godt for småbedriftene som tross alt er ryggraden i norsk næringsliv. Kriteriene for å få støtte gjør at det trolig er de som står seg best gjennom krisen uten støtte som får støtte, de som trenger støtten veies for lett. Det kan bety at mange bedrifter går under, det kan bli en negativ spiral der de påfører andre tap.

Det siste ordet er selvsagt ikke sagt, det kommer flere runder med støttetiltak, både til det offentlige, til næringslivet og kulturen. Et av de viktigste verktøyene for myndighetene i tiden framover er å skape aktivitet gjennom bygging av infrastruktur. Næringslivet står seg veldig mye bedre gjennom å få penger gjennom kjerneaktivitet enn gjennom kreative søknader om støtte.

Til slutt bør vi allikevel huske på at vi er svært privilegerte i Norge. Det er ingen andre land som har slike finansielle muskler å sette inn, både for å få næringslivet i drift igjen, men også til velferdsordninger andre bare kan drømme om.