Markerte krig og fred

Den mest alvorlige biten av nasjonaldagen gikk nokså uforandret. Både på Fagerlimoen og på Korgfjellet ble det holdt taler og lagt ned kranser på minnesmerkene som er satt opp etter fangeleirene i forbindelse med Blodveien, eller riksvei 50, over Korgfjellet.

På Fagerlimoen var det ordfører Paul Asphaug som holdt talen foran et 30-talls oppmøtte samt Korgen Skolemusikkorps. Han fortalte at det i løpet av driften av fangeleiren var innom 620 fanger, og der 205 serbiske gutter og menn døde. Asphaug minnet om at de 75 år som har gått har vist fred og frihet ikke er noe vi bare skal ta for gitt.

– Natt til 23. juni 1942 ankom det bortimot 400 fanger hit. Bygdefolket fikk nok et sjokk når det uventet ble anlagt en leir med piggtrådgjerde og vakttårn. Plutselig var krigen kommet midt i bygda.

Ordføreren kom også inn på bygdefolkets innsats for å hjelpe fangene.

Mange flere ville mistet livet om ikke bygdefolket hadde vist mot.

– Mange flere ville mistet livet om ikke bygdefolket hadde vist mot. De snudde seg ikke bort, men hjalp dem med mat og klær, og ikke minst, de så på dem som medmennesker.

Selv etter 75 år er det aktive vennskapsbånd mellom vennskapskommunene, og Asphaug trakk spesielt fram at det er dagens ungdommer i kommunene som nå tar med seg historien videre, og danner nye vennskapsbånd.

Deretter tok både ordfører og de fleste tilhørerne turen opp Korgfjellet og minnesmerket som nesten står på kommunegrensen til Vefsn. Der møtte han varaordfører fra Vefsn, Rune Krutå. Sammen holdt de talen som vi gjengir i sin helhet:

Rune Krutå:

«Da freden kom til Norge for 75 år siden, var det også en frigjøringsdag for de overlevende serbiske fanger fra fangeleirene i Knutlia og på Fagerlimoen.

Det var 1362 fanger totalt i de to leirene – 742 i Knutlia og 620 på Fagerlimoen. Leiren i Knutlia ble nedlagt i juni 1943, og fangene ble samlet på Fagerlimoen inntil denne leiren ble nedlagt i mai 1944. Da ble de 309 overlevende sendt til Pothusleiren på Røkland. I maidagene i 1945 var de fleste av de overlevende i samleleiren på Polarsirkelen.

Hvor mange som da var igjen i Knutlia og på Fagerlimoen har vi ikke helt sikre tall på. Vi vet at det ble funnet 435 døde i Knutlia og langs veien på sørsiden av fjellet, og 205 på Fagelimoen og langs veien på nordsiden. I tillegg vet vi at 6 fanger fra Knutlia døde i sykeleir på Drevjamoen. Men vi har flere navn enn de som ble funnet, så vi må nok leve med å si at det trolig ble drept rundt 650 unge gutter og menn i bygging av Riksvei 50 over Korgfjellet.

Totalt kom det 4049 serbiske fanger til Norge – 59 prosent av dem – 2364 ble drept. Rundt 25 prosent av dem her i våre to kommuner.
Nå 75 år etter frigjøringen er det viktig å minnes og hedre så vel de som døde som de som utholdt pinslene i de 28 serberleirene rundt om i Norge.

Men det er også viktig – i dag kanskje mer enn noen gang i løpet av de 75 år som er gått siden fredsvåren 1945 – å ta lærdom av det som skjedde på Korgfjellet. Frihet og fred er ikke en selvfølge, medmenneskelighet og varme er ingen selvfølge – det er noe som må hegnes om og kjempes for hver eneste dag.»

Paul Asphaug:

«De som ble drept, de som overlevde og de mange som med fare for sitt eget liv viste medmenneskelighet og hjalp og støttet de utpinte fangene, har etterlatt seg en arv.
En arv tuftet på vennskap knyttet i en vanskelig tid.
Alle de jugoslaviske fangene fra Nord Norge og Trøndelag ble i løpet av våren 1945 forlagt i en samleleir på Melhus.
Vennskap etablert i krigsårene vokste, og nye vennskapsforbindelser ble knyttet.

Og 26. juli 1945 ble så vel et Norsk Jugoslavisk Samband, som et Jugoslavisk Norsk Samband stiftet i Trondheim, etter en jugoslavisk festforestilling på Brittania Hotel.
Det er ganske unikt at et slikt organisert vennskapssamarbeid fortsatt lever og føres videre til nye generasjoner i 75 år. Hemnes og Vefsn har i alle år vært noe av et kjerneområde for dette vennskapssamarbeidet. Jevnlig kontakt med Prokuplje og Gornji Milanovac har bidratt til mange sterke vennskapsbånd.

Selv under krigen på Balkan på 1990 tallet maktet vi å holde fast ved det «folk til folk samarbeidet» som er selve grunnlaget for vennskapssamarbeidet.

Den tyske krigsmakten viste en total forakt for toleranse, respekt og medmenneskelighet. Krigens brutale og sanne ansikt kom virkelig til syne under byggingen av «Blodveien» over Korgfjellet.

Ved å legge ned blomster her i dag er det for å hedre minnet om alle de som mistet livet under byggingen av «Blodveien».
Det er også for å ta vare på, og utvikle videre de vennskapene og båndene som slo rot under umenneskelige forhold under krigen.

Ved å legge ned denne kransen er det for at vi ta vare på og dyrke verdiene toleranse, respekt og medmenneskelighet.»