Ikke som andre

Ikke alle kan være velskapt og perfekt. Naturen spiller oss av og til et puss når nytt liv skapes. Sånn er det blant både mennesker og dyr/fugler.

For oss tobeinte er det ikke så lett å få øye på individer med de store avvik blant fugleverdenens store og små ikledd fjærdrakt. Fugler som ikke ble 100 prosent velskapt og velfungerende da de kom ut av egget, har som regel ikke store muligheter til noe langt liv. De vil ofte ende opp som et lett bytte for predatorer, og på den måten bli til nødvendig næring for større skapninger i naturen.

I vinter har vi fått lov å være til god hjelp for en kjøttmeis som ikke ble helt som de andre da den vokste opp. Vi har nemlig hatt en merkverdig skapning fast på foringa siden tidlig i vinter. Rett utfor kjøkkenvinduene har vi flott utsikt til en godt besøkt foringsplass. Her tilbys en variert meny for de bevingede skarer. Her har de enkel og lett tilgang på nyttig og nødvendig næring. Alt fra solsikkefrø med og uten skall, fuglenøtter, lettkokte havregryn, hjemmelagede meiseboller og diverse rester av brødmat. Litt rosiner og eple er også som snadder for svarttrosten.

Her yrer det for det meste av liv fra morgen til kveld så lenge det er dagslys. Mest av diverse meiser, men mye dompap, grønnfink, pilfink, grønn- og grå sisik, nøtteskrike og noen innpåslitne byduer. Alle med riktig farge og proporsjoner ut fra hvordan de skal se ut. Bortsett fra en kjøttmeis som stikker seg ut i mengden.

En kjøttmeis med et nebb utenom det vanlige. Jeg har vært litt over gjennomsnittet interessert i fugler i mange ti-år, men aldri har jeg sett noe lignende avvik på verken kjøttmeis eller andre småfugler. Denne skapningen har et nebb som er nesten tredobbelt så langt som normalt. Dette abnorme nebbet gjør at den ikke kan ta for seg av alt som tilbys på «uteserveringen». Den kan for eksempel ikke hakke opp skallet på solsikkefrø eller bruke det lange nebbet for å hakke løs biter av fuglenøttene slik som de andre meisene liker så godt. Den er derfor blitt mer eller mindre avhengig av mat som ikke må hakkes i småbiter før den kan spises.

Det ser ikke ut til at den er utstøtt fra resten av kjøttmeis-flokken, men den liker seg på en måte best alene, litt i utkanten av der de andre meisene er. Når vi kaster ut knust brød og litt lettkokt havregryn på fuglebrettet og på bakken eller i snøhaugen, er den snar å plukke opp mat med sitt lange nebb derfra. Men er det fritt der er den også på snarvisitt på selve fuglebrettet og henter seg en liten lettspist brødbit. Vi har døpt den Pinocchio, etter først å ha kalt den for Stomperud ei stund. Begge disse navnene er jo å betrakte som guttenavn, selv om vi er ganske sikker på at det er en hun.