I snø og sno med SNO

Avisa Hemnes fikk lov til å være med Martin Drevvatn en dag på jobb i SNO. På søk etter jerv i Tørresfjellet i Vefsn trasket vi i lyng og snø. Snoen uteble heldigvis da vi skulle snuse opp spor og lete etter andre sportegn.

 

SNO er en avdeling i Miljødirektoratet, og miljøforvaltningens operative feltorgan. Rovdata har ansvar for metodikken og årlig rapportering, og SNO får oppdrag fra dem. I Nordland er det i år 47 såkalte lokaliteter hvor det har vært registrert yngling de siste 10 år. En del eldre lokaliteter hvor det har vært aktivitet av jerv følges også opp, tilsammen blir det over 50.  Denne dagen var det Appfjell-lokaliteten som skulle besøkes for å se etter spor av jerveyngling. Den strekker seg fra Geittinden i Sør, til Selhornet i nord.

Ut på tur

Fremme i Almdalen ved Herringbotn starter Martin Drevvatn sporloggen, og vi starter stigning opp mot Tørresfjellet hvor de har satt opp viltkamera 14 dager i forveien. Med truger på sekken legger vi i vei for å se på noe som mest sannsynlig er et matlager, men også kan være et hi. Det er mistanke om at det er to jerver som holder til der.

– Jeg fikk bilder fra viltkameraet litt før halv 8, så vi kommer til ferske spor, som vi kan spore etter, sier Drevvatn, og spenningen stiger med ett et hakk i avisas skribent.

Ikke alltid populært

Jobben i SNO fører ikke bare med seg positive ting, innrømmer Martin. Delen av jobben med å holde oppsyn med motorferdsel i utmark gir innimellom en del negative kommentarer.

– Det er bare en del av jobben vi må ta. Alle skal jobbe i alle felt, så må vi bare øve på å ikke ta de negative utsagnene personlig. Og det går stort sett bra. Ikke alle kommer på at vi bare utøver den politikken som føres, og lovverket i Norge, beretter Drevvatn.

Jervkunnskap

Jerven får 1-4 valper, men ikke nødvendigvis hvert år. De er veldig tilpasningsdyktige, og regulerer dette blant annet litt etter mattilgang. Jerven har flere overraskende egenskaper. Paring skjer i tidsrommet august-april, men svangerskapet til jerven har ikke et bestemt antall uker.

– De har forsinket fosterutvikling, som betyr at de etter paring selv bestemmer når valpene skal utvikles, og hvor mange.Fosterutviklingen settes oftest i gang igjen i oktober/november. Dette også ut fra f.eks mattilgangen deres, forteller Drevvatn.

Tispene legger seg i hi rundt 15. februar, og begynner å flytte på valpene rundt 20. april. Da flytter de dem nærmere matplassene sine fordi ungene etter hvert også trenger kjøttmat.

– Tispene har et hardt liv med å forsvare valpene sine. Hannjerven kommer innom hiet til tispa de har paret seg med, for å sjekke at det er sine avkom som vokser opp der. Hannjerv som oppdager andre enn egne valper, er som løvehanner eller bjørner, de dreper dem. Dersom tispa mister valpene kommer hun tidligere i brunst og hannjerven får dermed mulighet til å føre sine gener videre istedet, forklarer Martin, og sier at det nesten er årlig at man finner beinrester av valper på barmarkskontroll, noen dør naturlig mens andre er tatt av dage.

– Her er det den sterkestes rett, det er om å føre genene sine videre, legger han til.

Dokumentasjon

For å finne ut om slike steder som vi skal til i dag kan være et hi, finnes det en del kriterier. Det skal være spor inn og ut av stedet for hver dag etter siste snøfall. Er det et nytt sted man har mistanke om hi, skal SNO oppsøke stedet 4 ganger på 28 dager for å telle spor og se etter andre sportegn for å få det dokumentert som yngleplass. Er det en tidligere kjent hiplass er det 3 besøk på 21 dager som gjelder. Denne tiden er den mest intensive for flytting av valper, og derfor viktig for SNO å være på rett sted til rett tid. Finner man spor etter valper og flytting av dem blir det dokumentert yngling.

I Nordland er bestandsmålet 10 årlige ynglinger av jerv. Rovdata estimerer 71 dyr i fylket, og SNO har samlet inn dna fra om lag 90 dyr i foregående registreringssesong.

– Vi har i snitt 3,5 prøver per dyr, så de er bra dokumenterte. Så vi har forholdsvis bra kontroll på bestanden, sier SNOmannen som forklarer at det er dem som er fast ansatt i SNO, rovviltkontakter i SNO og Fjelltjenesten hos Statsskog som driver med bestandsregistrering.

På Rovbase.no ligger det tall på observasjoner av rovvilt, dna-funn og alle kadaver som har vært oppsøkt. Jervtelleren ligger også åpent for alle å se der.

Spor og spenning

Labradoren Fauna(2) snuser på bakken og fører oss frem. Hun er utdannet til jobben. Etter ca 650 høydemeter stigning kommer vi til snø og noe som kan ligne på jervens E6. Det går spor i alle himmelretninger, og de ser ganske nye ut for et utrent øye. Martin forteller hvordan man kan se hvilken retning de har gått, og peker mot det som er dagens destinasjon. Her har de hatt hengende viltkamera i to uker, og det er mest sannsynlig to dyr som har dukket opp på bildene.

Martin legger seg på bakken ved hullet, titter nedi og lager noen lyder. Jeg står aldeles stille og ser på. Vurderer om det er lurt å ha telefonen klar til å ringe 113 om han skulle bli jervslukt foran øynene mine. Foruten hjerteslagene mine er det helt stille. Drevvatn plukker frem både hår og noe han kaller «sekret». Altså skumliknende avføring. Han tar med seg prøver for dna-analyse, hårprøver i konvolutt, og sekret i plastglass med silicagel. Så klistrer han på strekkoder og skanner det med telefonen for å få lagret innhold og posisjon på funnet med en gang. En særdeles tidsbesparende metode, i forhold til hvordan de måtte gjøre det før.

– Finner man skit eller hår, er det en vellykket dag, ler Martin.

– Dessverre kan det ta det veldig lang tid å få svar på dna-analysen, grunnet lang kø på laboratoriet. Det er mulig jeg ikke får svar på disse før det blir august, beretter  Martin, som er en av de tre ansatte hos SNO som arbeider med rovvilt i Nordland.

Rovviltkontakter

SNO er oppdelt i seksjoner, rovvilt dokumentasjon og rovvilt tiltak. Under seksjonen dokumentasjon arbeides det med bestandsregistrering og skadedokumentasjon, og rovviltkontaktene jobber her under.

Finner man kadaver, eller skadde dyr hvor det er mistanke om at det er rovdyr som er skadevolder, er det de lokale rovviltkontaktene man skal kontakte, og eller dyreeier. I Hemnes er det Runar Valla og Jon Helge Vang.

– Når folk finner kadaver håper vi på at de skal melde fra fort, og gjerne dekke til det de har funnet med eksempelvis kvist, for at ikke rovfuglene skal forsyne seg. Så trenger vi en UTM-posisjon for å kunne finne frem til stedet for å gjøre undersøkelser. Dessverre er det mange ganger vi kommer for sent til å avgjøre skadeårsak på kadavere, forklarer Drevvatn.

Skrekksommeren

Sommeren 2019 tok jerv over 500 lam på beite på Korgfjellet og nord mot Selhornet.  Rovviltkontaktene hadde en travel sommer, og bøndene gikk utvidet tilsyn samt startet tidlig nedsanking for å få heim dyrene fra fjellet. At jerv forsynte seg på denne måten førte til skadefelling av to dyr. En ble tatt fra helikopter i ordinær jakttid, og den andre ble først bedøvd fra helikopter for deretter å bli sjekket om det var en lakterende tispe. Da dette ble avkreftet ble den avlivet. Skal tisper avlives må valpene tas først, i et såkalt hiuttak utført av SNO. Skadefellinger for øvrig kan lokale skadefellingslag stå for etter vedtak fra Statsforvalteren, med bistand fra SNO om ønskelig.

Takker for tips

– Folk i Hemnes har vært flinke til å tipse oss, etter sommeren -19, og vi setter stor pris på tips fra publikum, sier Drevvatn som kaller seg forholdsvis ny i jobben etter snart 2 år i tjenesten.

– En enkel måte folk kan melde fra om observasjoner eller funn til SNO, er ved å bruke en app, Scandobs. Så ta et bilde av funnet, spor eller sportegn og laste inn. Det er helt supert om flere bruker den, oppfordrer Martin

Lokaliteten vi har besøkt strekker seg helt fra Geittinden i sør, til Selhornet i nord, altså et veldig stort område. Jerv forflytter seg gjerne milevis på en dag, men det kan være trolig at det er flere hiplasser her enn det de allerede vet om. Det er ingen kjente hiplasser nord i lokaliteten, men det letes i store omkringliggende områder styrt av observasjoner av spor og aktivitet.

– Finner man ikke tegn på matbæring til slike steder som der vi har vært i dag er det mest sannsynlig en trivselsplass, eller et matlager, ikke et hi. Men jeg ønsker aldri å være skråsikker. Derfor er det fint med tips fra folk, for å kunne få vite mest mulig, sier mannen som er bosatt i Drevvatn i Vefsn.

Skremt

Sporjobben i Tørresfjellet fortsetter, og vi kommer til enda et «Sinsenkryss» av jervspor hvor hunden jobber iherdig. Vi følger et spor som ser ferskt ut, og havner i ei bratt steinur. Perfekt jervland. Her finner vi spor inn og ut mellom steinblokkene, og en liggeplass. Men ingen jerv å se, kanskje like greit, tenkes det.

– Tror du jerven har sett oss? Kanskje sitter den og ler bak en stein her?

– Ja, det er trolig at den har kontroll på oss, sier Martin og sier jeg bare kan bli stående litt mens han klatrer litt opp i steinura. Slike bratte steinurer er perfekte for jervhi.

Ingen nye funn, og ferden går nedover igjen. Fauna finner stadig nye spor, og Drevvatn finner dem ferske, de har ikke frosset enda, og da kan det tyde på at det var vi som skremte dem av gårde da vi var på besøk. Vel nede i bilen sjekker Drevvatn bildene på minnekortet, og det siste bildet på morgenen ser ut til å være en av jervene på tur ned i hullet vi sjekket.

– Her er ingen bilder etterpå, som viser at den har kommet opp igjen, sier Martin og ser på meg… Det tar et sekund før jeg da innser at den derfor mest sannsynlig var nedi hullet da SNO i egen høye person lå på hodet ned i…

Men en vellykket dag var det jo, vi fant jo hår! (- og alle tre overlevde…)