Etter at FNs klimapanel la fram sin dystre rapport over klodens tilstand og utsikter blir det mer og mer klart for de fleste at vi må ta på alvor varsellampene som nå blinker rødt. Det finnes fortsatt folk som hevder skogbranner, orkaner og enorme nedbørsmengder i en uskjønn forening bare er tilfeldigheter. Det finnes også rekordmange som mener jorda er flat, eller at vaksiner er svindel.
Vi kan fastslå at de tar feil. Deretter må vi søke løsninger på våre framtidsproblemer – istedenfor å bruke dårlige bortforklaringer på hvorfor vi skal fortsette i samme spor som tidligere.
Det virker som de fleste politiske partier er enige om at Norge skal og må ta ansvar, de er bare veldig uenig om hva å ta ansvar betyr. For bare få år siden var det solid flertall på Stortinget for å lete etter olje i Lofoten/Vesterålen, et scenario som i dag er trolig er helt utenkelig. Det er de «fordømte» småpartiene som har blokkert for flertallet gjennom krav i regjeringsforhandlinger over flere tiår med regjeringer av ulik farge. Det som ble ansett som radikalt for få år siden er i dag midt i løypa, sentrumspolitikk.
Ting som virker uforanderlig kan på kort tid endre seg, om det er måter å hilse på, avholde møter, energibruk eller hva hvilke næringer vi kommer til å ha i framtiden. Fasiten endrer seg kontinuerlig, kanskje fordi det egentlig ikke finnes noen fasit?
Mange av spørsmålene som dukker opp er kompliserte og har mange mulige svar. Det er som kjent mange veier som fører til Rom, det aller viktigste er å begynne reisen – og ikke stoppe helt opp underveis. Det blir sikkert behov for å justere ruten underveis, det vil dukke opp nye muligheter og nye utfordringer, starter vi ikke kommer vi aldri fram.
Den største knappheten ser ut til være tid, samtidig er tid en ressurs som aldri tar slutt.
I forrige uke hadde vi en reportasje fra Fjellcamp Bleikvasslia. De hadde mer eller mindre kuttet timeplaner, og opplevde at de fikk mer innhold i tiden. Å passe tiden tar mye tid.
