Mange versjoner av påske

Påsken er en nesten universell høytid, som har fulgt menneskene opp gjennom historien. De ytre formene varierer, men kjernen har vært den samme i tusenvis av år: Feiringen av nytt liv, oppstått etter døden.

– Vi er veldig opptatt av våre påsketradisjoner og av å bevare disse, men alt er i endring, sier Margrethe Løøv, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NLA Høgskolen i Oslo.

Hun forklarer hvorfor mennesker over store deler av planeten samles om rituelle markeringer i mars-april: Det henger sammen med den naturlige syklusen, der nytt liv vokser fram fra restene av det som har dødd.

– Dette er et årstidsskifte som det faller veldig naturlig for mennesker å markere. Det finnes masse mytiske forestillinger knyttet til årstidsendringer og sesonger. At liv ikke oppstår uten død, men at de to er betinget av hverandre, er en naturlig kjensgjerning. Denne dobbeltheten er også viktig for også religionenes feiring av påske, sier Løøv.

Jødiske og romerske skikker

Når nye religiøse retninger vokser fram, tar de typisk med seg elementer fra tidligere trosoppfatninger. Etter hvert får de også lagt til lokale kulturelementer, som i utgangspunktet ikke har noe med religionen å gjøre.

– Det er viktig å huske at kristendommen var en nyreligiøs retning i sin tid, sier Løøv.

Den bygget på troen på at Jesus var Guds sønn, og at han gjenoppsto fra de døde påskedagen. Påskefeiring var på denne tiden, for 2000 år siden, allerede godt etablert: Jesus og disiplene var jøder, og de kom til Jerusalem palmesøndag. De feiret den jødiske høytiden pesach, til minne om at Moses førte Israels folk ut av slaveri i Egypt.

Påskemåltidet skjærtorsdag, som kristne kjenner som Jesu nattverdsmåltid, var faktisk et jødisk påskemåltid som består av brød og vin.

– De kristne videreførte elementer fra pesach, forklarer Løøv.

Mens kristendommen tok form, hadde Romerriket allerede en veletablert rituell feiring av våren, som innvarslet en ny, fruktbar vekstperiode. De engelske og tyske ordene for «påske», henholdsvis easter og ostern , har sitt utspring i gudinnenavnet Ostara. I angelsaksisk og germansk tro representerer gudinnen Ostara liv, fruktbarhet og lys. Denne feiringen av nytt liv og mer sollys passet også bra med de kristnes budskap om Jesu død og oppstandelse.

Forvirrende tidspunkter

Regelen for fastsettelse av den kristne påskefeiringen ble gitt ved kirkemøtet i Nikea i år 325 år. Der ble det bestemt at datoen for første påskedag, Jesu oppstandelse, skulle falle på søndagen etter den første fullmånen etter vårjevndøgn.

Fordi påske baserer seg på månesyklusen, varierer datoene fra år til år. Utregningen, som kalles «påskeformelen», er ytterst komplisert – faktisk var den opprinnelige betydningen av ordet «computer» en person som var i stand til å regne ut påsketidspunktet.

Ulike kristne retninger har endt opp med litt ulike påskeformler, altså utregningsmetoder, og forholder seg også til ulike kalendere som påvirker utregningen. Mens vi i Norge følger den gregorianske kalenderen, bruker de fleste ortodokse kirkesamfunn fortsatt den julianske kalenderen for å beregne datoene for påsken og de andre rørlige helligdagene.

I år fører disse ulikhetene til at den ortodokse påsken feires én uke etter vår påske.

– Dette med kalendrene og variasjonen fra år til år gjør selv meg forvirret, innrømmer religionsviter Løøv.

Kos og lidelse

På toppen av det hele opererer vi med ulike kulturelle tradisjoner for hvilke påskedager som markeres. I norsk kultur begynner påsken lørdagen før palmesøndag, mens den i mange andre land med kristen tradisjon ikke starter før langfredag.

Den typisk norske påsken er nå først og fremst en gladpåske: Vi konsentrerer oss om påskekos og feirer eventuelt Jesu oppstandelse. I flere andre kristne kulturer er det mer vekt på ofring og Jesu lidelse. Også Norge hadde en lidelsesfokusert påske før i tiden: «Den stille uke» var den tristeste og skumleste av alle årets uker, før man kunne slippe gleden løs påskesøndag.

Men selv en koselig, ikke-religiøs påsketradisjon – skitur i solskinn – kan stå for fall, minner Løøv om.

– Enda tidligere vår på grunn av klimaendringene kan tvinge fram nye påsketradisjoner og assosiasjoner forbundet med påske, sier hun.

– April neppe er en skimåned om 30–50 år. Men påsketradisjonene med friluftsliv og dyrking av vårsolen, de vil nok leve videre. Tradisjoner er nemlig veldig seiglivede og vanskelige å kvitte seg med.