Kronikk: Kokte grillpølser, tynnkaffe og forskjellig

---

Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.

---

Jeg hadde aldri vært på Hemnesjazz før nå. Det eneste jeg visste om festivalen, var at den sies å være verdens koseligste. Snakkes. 

Det er 30 år siden festivalen ble startet, og det var sannelig på tide med et besøk. En ting er at Helgelandskysten alltid er så vanvittig nydelig. Men så er det alt det andre. Det vennlige lynnet. Rausheten. Det kan man kanskje si om de fleste steder når man kommer på besøk, men det er noe eget med Helgeland. Fjellene som reiser seg som milde, gamle og kloke voktere over øyriket – for å bli litt poetisk, og det må være lov når man skal beskrive Hemnesberget. Stoltheten av hvor man kommer fra. Dialekten. Det er noe dypt sjarmerende med folk derfra som ikke leter etter nøkler, men «nøkLæ». Og som ikke byr på pølse, men «pøLLsæ». Så også på Hemnesjazz; kokte grillpølser – det trøndersk-nordnorske fenomenet søringer aldri vil forstå. Jeg synes det er koselig. Det minner om da man som svært ung deltok i skikarusell, som dessverre ikke har noe med karuseller å gjøre, og alle fikk en pølse i brød hver i premie. Det var aldri annet enn kokte grillpølser. Hadde man tettsittende skidress og gikk raskest, kunne man også vinne et flott askebeger. Kokt grillpølse smaker fortreffelig som premie etter skirenn, og også som noe lettvint mellom konserter. Man kan til og med få to, for pølse har de nok av på Hemnesjazz, og om de går tom ligger butikken rett rundt hjørnæ.

Publikum var en god blanding av entusiaster, musikere og musikkinteresserte, frivillige, innfødte, kortreiste og langveisfarende. Og det som forbauset meg mest, var at de aller fleste var der for å få med seg alt. Flere jeg snakket med ville ha med seg enhver konsert, uansett om det var kjent eller ukjent, innenfor smak og behag eller langt utpå musikalske vidder. «Det handler om hele opplevelsen, og klart vi vil ha alt», sa en kar fra Toten i bobil. Og alt fikk vi – også tablåmessig med seilende måker i oppholdsvær og pent, regn og godt innevær, solnedgang og lett bris. Fiskebåten Remi Ketil lå ved kai og speilet seg lavmælt kry i vannet og kastet ekstra glans over det hele, sammen med en godt bedugget måne.

Fruktbare samarbeid er det over alt når det er festival, så også her. Godt samspill både med Smeltedigelen og Hemnes Pride, og sterk støtte og varm hånd på ryggen fra både lokale bedrifter, Nordnorsk Jazzsenter, Sparebank1 og Frifond. Og som vanlig – ingen festival uten frivillige. En himmelsk hærskare av blide folk i samme T-skjorte, som skannet billetter, sto vakt, ønsket velkommen, ryddet bord, bar stoler, sjauet og serverte. Mange har kulturell dugnad som en del av sommerferien, akkurat som frivillige i musikkfestuka og på spel og feiringer og arrangement over hele landet. Det er noe av det som får Norge til å gå rundt, og noe av det beste med nordmenn. Folk i nær alle aldre som gir av sin tid, knytter kontakter, har det moro, får samarbeid og tillit i ryggmargen, gir og får omsorg, føler mening, mestring, verdiskaping og samhold – og knytter vennskap for livet. Enten det er sosialt jåss under kaffekoking eller man står ensom vakt i regnet og lurer på om man er avglemt. Slikt kan skje i frivilligheten, men jeg tror ikke det ville skjedd på Hemnesjazz, for der er det meste samlet.

Konsertscenen Jernvaren er den gamle jernvareavdelingen på Samvirkelaget. Bakken er en utendørs konsertarena i Samvirkelagsbakken. Utescenen Lapphella ligger to hundre meter bortenfor Samvirkelaget. Og Industrikaiet (ja, intetkjønn) er kaia nedenfor Samvirkelaget. Som for øvrig heter Prix i dag, men det er det lite å gjøre med. Historien sitter i veggene og i folks bevissthet uansett. 
Jernvaren byr på en sjelden nærhet mellom musikere og publikum. Lite og intimt, lavt under taket og dårlig luft om det var smekkfullt, og det var det på hver konsert – men du verden så sjarmerende. Og frisk luft fikk man straks dørene åpnet, så det var absolutt overkommelig. Toalettene het trad.dazz og polsk fridazz, og jeg lurer på om et også het storband-dazz. Svart sceneteppe med standardlys, og for anledningen påsydde hekleduker. Ja, hekleduker. Med farger og mønster; duker som hadde avtjent sin verneplikt på telefonbord, respatex og stueseksjoner og ligget under konfirmasjonsbilder, blomstervaser og fat med påsmurt. Nå fikk de avslutte karrieren med tidenes reise. Hundrevis av øyne som så dem, og omgitt av musikalsk begeistring og lekent samspill. Det er noe av det fineste av scenedekor jeg har sett noensinne. Helt genialt. Det var bokstavelig talt duket for konsert.

Den eneste antydningen til reservert evaluering, var det en eldre herre som kom med. Jeg sto utenfor døra til Jernvaren da folk kom ut av siste konsert en kveld, og publikum hadde fått i seg en solid dose med høyst eksperimentell og temmelig vill jazzrock. Mannen sto og tok på seg jakka, fikk arma gjennom ermet og mumlet stille for seg selv: «Nei, det e forskjellig». Snakk om å treffe blink med høyverdig, smålåten poesi. Og visst hadde han rett.

Er det noen som sjelden får velfortjent ros, er det de som står for god lyd. Prima lydteknikere hadde tatt turen. Uten å nevne navn på verken dem eller artistene, for hvis man begynner å ramse opp, er man føkkæ. Så ingen nevnt, ingen glemt. Programmet bestod av blant annet lyrikk og jazz eller poesi og blues alt etter som, ungdomsstorband som spilte fletta av et smekkfullt telt med begeistrede tilhørere som heiet frem morgendagens musikere. Jeg kjente der og da på noe det er lenge siden jeg har følt; en oppriktig tro på fremtiden. Det var videre eksplosive blandinger av soul, rock og rhythm & blues. Bejublede tonekunstnere. Helter fra 80-tallet inviterte inn i en musikalsk tidsmaskin så man kunne kjenne smak av Toy og duft av Timotei. Kurs i folkedans ved midnatt, og fullt dansegulv – er det mulig? Ja, på Hemnesjazz går det an. Pols og pils. Med puls, uten pels. Og om det var regn ute, var det godvær i teltet. Solfylt lokal vestkystrock med sjelfull blås. Himmel og hav. Apropos; værvarselet var ikke all verdens for utekonserter, sånn er det bare. Når det klaffer er det vidunderlig, og om ikke gjør man det beste ut av det. En hyllest til hundreåringen Erik Bye ble dermed ikke under åpen himmel, men med kirkerommets himmelhvelving. Historier og musikk, latter og finurligheter, og rikelig med fukt i øynene under Vår beste dag. Et eget festivalkor på elleve personer sang Hildringstimen så man kjente smaken av kaffekjeft og stomp med serrup på. Jeg overhørte forresten en frivillig som var litt uheldig med antall skjeer, og sa til en annen: «Kaffen ble kanskje litt tynn». Han fikk det blide svaret: «Slå han ut. Vi servér ikke skvip». Nei, nemlig. På Hemnesjazz gjør man ikke det. Kvalitet i alle ledd, og om ikke alt var helt på stell var løsningen like rundt hjørnet. Som bandet som ankom tomhendte fra Kastrup mens instrumentene sto igjen på Gardermoen. Hemnesjazz fikk lånt gitarer til dem fortere enn man lærer en danske å si kamkakæ.

Hemnesjazz høres nifst ut om man ikke liker jazz. Jeg kan knapt komme på noe å være mindre redd for. Konsertene beveget seg sømløst mellom sjangre, og det er nettopp essensen. Musikalsk bås betyr ingenting. Opplevelsen betyr alt. Utvidelse av horisonten. Føde for sjelen. Og apropos: fiskesuppe sto på menyen. Gode Gud. Jeg kan ikke kalle meg religiøs, men nå var det nære på. Den fortjente lovprisning, og må være den beste jeg har spist noen sinne. «Fesken e feska rett uttfør», sa hun. Klart den var. Da jeg var ferdig, tok jeg i smug det rause og dype suppebegeret til munnen så ikke en dråpe gikk til spille, men jeg hadde ikke trengt å gjøre det i skjul. Det var slik det måtte gjøres, og slik alle gjorde det. Slik Gud ville det.

Ops, jeg har visst blitt litt religiøs allikevel. Sånt kan skje når man drar på Hemnesjazz.

Nei, det e forskjellig.

Liv Boye Okkenhaug,
konferansier Hemnesjazz 2026