Vi rodde og rodde, og ingen lo
KOMMENTAR: I over 50 år har jeg ropt til en skjerm og fått høre at det må være en karakterbrist. Så slo Norge Brasil – og plutselig ropte alle.
Dette er en kommentarartikkel, og uttrykker skribentens meninger.
Jeg har vært fotballidiot i godt over 50 år. Sånn som roper og hoier, kjefter og gråter – og som naboene hører gjennom veggen når det smeller i overtiden. Svært mange har aldri forstått hvordan det er mulig at en forholdsvis oppegående person kan bli så til de grader tatt av følelsene. Det må da være en svakhet, en karakterbrist?
Naivismen
I de siste ukene har Norge deltatt i fotball-VM, for første gang siden 1998. Jeg er så steingammel at jeg husker Drillos, og var på Ullevål da Norge slo England foran VM i 1994. Det var en fantastisk følelse, og Norge klatret på FIFA-rankingen og sto i noen uker helt oppe på pallen, nummer 2 i verden, bare bak Brasil om jeg husker riktig. Så gode var vi nok ikke, sånn i etterpåklokskap, men vi var stolte. Endelig greide vi å prestere, endelig ble vi tatt litt på alvor, og endelig vant vi fotballkamper.
Problemet den gang var at verden ikke hadde respekt for måten vi spilte fotball på. Fotballeksperter fra både inn- og utland hevdet at Drillos ikke spilte «ekte» fotball – de var defensivt organisert og satset på å score kjappe mål uten mange trekk.
Laget vant mange hjerter, men altså slett ikke alle. Og når svenskene var bedre og lo, da utløste det krav om at vi måtte spille som de «store».
Og så gikk det også over. Sakte, men sikkert droppet vi ned på rankingen, og det ble stang ut i de neste tre tiårene.
Sleivsparket
Også denne gangen ble vi til slutt slått ut av VM, men vi vant. Hva vi vant må vi kanskje vente noen år før vi kan konkludere med, men slik det ser ut nå, så vant «vi» kongeriket.
Harald Hårfagre samlet visstnok Norge til ett rike. Det er en sannhet med svært store modifikasjoner, og spesielt Nord-Norge var trolig ikke med i dette i det hele tatt. Nord-Norge ble heller ikke en fullverdig del av det norske fotballriket før i 1979. Lag fra nord måtte gjennom et svært trangt nåløye for å nå øverste divisjon – en ekstra kvalik mot de nest beste lagene sørpå, i tillegg til å vinne den nordnorske divisjonen. Denne apartheidmetoden gjorde at Harald «Dutte» Berg etter hvert trakk seg fra landslaget i protest.
Med dette i bakhodet er det spesielt å oppleve et NORSK landslag, der spillere fra hele landet deltar – og der Duttes barnebarn var en av de viktigste. Bestefaren meldte seg ut av et fotball-Norge som ikke ville ha ham. Barnebarnet bar det nye.
Nasjonalismen
Landslagstrenere kom, forsøkte, og dro. Norge var igjen traust og kjedelig. Selv da talentene plutselig begynte å poppe opp, sånn mot alle odds, ble det stang ut. Vi var best i 90 minutter, men den forbanna overtiden, den fikset vi ikke. Kanskje var det folkesjela – når arbeidsdagen er over, da går vi hjem. Uansett, Norge styrte kampene og ledet, bare for å miste alt de siste minuttene med tillagt tid.
Helt fram til helt nylig. Brått satt alt. Vi knuste alle i kvaliken, og nå skulle vi tilbake til USA, der vi absolutt ikke fikk til noe særlig i 1994. Laget var kraftig hauset opp, og selv om FIFA-rankingen sa at vi hadde 30 lag i verden som var bedre enn oss, trodde mange at dette skulle nå langt.
Sjelden har vi lagt opp til et større mageplask. Snubletrådene var overalt på stupebrettet.
Og så skjedde det. Det ufattelige.
Vi rodde og rodde, og ingen lo.
Åreløs
Nasjonalisme kan være en vederstyggelighet, men ikke nødvendigvis i idrett. Nasjonalisme er stort sett alltid ekskluderende, men norsk fotballnasjonalisme ble svært inkluderende. Uavhengig av etnisitet, kjønn, politisk overbevisning eller tro – ja, nær sagt uansett hva som tidligere har splittet folk. Alle ble med.
Så fulgte det som spesielt i sport er høyst uvanlig: Også de som sto på utsiden fikk ta del i galskapen Det var moro, det var glede, det var stolthet, det var fellesskap.
Verden smilte til Norge. Kan vi ha funnet opp noe verden virkelig har bruk for? Vi lever i en tid der gamle menn har brukt demokratiet til å rasere demokratiske rettigheter, skape utrygghet, redsel og nød. Kanskje er vår løsning smittsomt?
Det ble laget medieoppslag på naive nordmenn som la igjen mobilen på stolen når de skulle kjøpe drikke, for å markere at stolen var opptatt. Hvordan var det mulig at den ikke ble stjålet? 100.000 og mer som feiret i gatene – det fører da alltid med seg vold og vonde ting? Kanskje naivt. Slik vi var naive som lot oss forlede av ekspertene på 90-tallet, de som sa at vår fotball ikke var ekte. Da Norge slo ut Brasil i år, spilte Brasil Drillo-fotball. Rollene var byttet om.
Nå er det langt flere som forstår meg når jeg roper til skjermen på veggen. Mamma på snart 93 sitter oppe og ser landskamp langt over midnatt. Strikkeoppskriftene som deles er ikke helt slik de var for bare noen måneder siden.
Galskapen for fotballen, den som ble sett på som en sykdom, har blitt folkeeie. Jeg må dele, og jammen er det deilig.
I 50 år har jeg fått høre at det er en karakterbrist. Nå roper hele landet.
Velkommen etter.
