Virkelighetens Marvel-helter: Menneskene som jobber i Norges helsevesen
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Denne dama blir 12 år i år – men grå bart, vonde hofter og saktere bevegelser til tross, så sørger hun fremdeles for å lure frem det ungdommelige i meg.
Hun er en blanding av ro, visdom, opplevelsestrang og lekenhet som alltid plasserer meg i nå-et – det stedet vi mennesker så ofte forsøker å være i, men som vi mer og mer sliter med å komme til.
Steinrike tech-milliardærer hyrer de beste ingeniørene i verden for å gjøre app-er som denne så avhengighetsskapende at vi mer enn gjerne ofrer det viktigste rengjøringsmiddelet hjernen vår har – nemlig søvnen.
Jeg er i denne sammenhengen priviligert. Hvis jeg ofrer søvnen lenge nok, skaper hjernen min en tilstand som gjør at folk rundt meg (og stort sett heldigvis jeg selv også) merker det og setter ned foten. For meg blir forskjellen mellom god og dårlig søvn over tid så tydelig at den ikke kan ignoreres. Det er verre med mange andre, som kan ignorere det og holde det gående over tid. Der er konsekvensene mindre akutt, men det betyr ikke at de ikke kommer.
Jeg har en plass i helsevesenet som tillater meg å gå foran i køen dersom søvnen har plaget meg mye over tid. Det maskineriet som da settes i gang – helt usynlig for samfunnet rundt – skulle jeg gjerne tatt dere med på innsiden av. Den ene instansen snakker med den andre, som noterer grundig i journalen slik at den tredje er informert og kan lage en behandlingsplan for den fjerde.
Vi hører mye kritikk knyttet til det norske helsevesenet. Dette er ikke en slik kritikk. Jeg har likevel stor respekt for de av oss som har opplevd det som mangelfullt eller til og med at det har sviktet. ingenting er ufeilbarlig – spesielt et system som skal forsøke å ivareta det mest flyktige vesenet på denne jord: Nemlig mennesket. Derfor vil jeg bruke denne teksten til å fremheve systemet når det funker. Og det har det alltid gjort i mitt tilfelle.
Med det som utgangspunkt vil jeg rette oppmerksomheten mot menneskene som jobber i dette systemet. Når jeg er på mitt mest sårbare, som i mitt tilfelle er når depresjonens grep atter en gang har overbevist meg om at min verdi er farlig lik null, så er det disse menneskene som redder meg.
Gjennom å la meg sove trygt i en seng som ikke er hjemme, gjennom å banke forsiktig og respektfullt på døra for å invitere meg til frokost kl 08.30, gjennom å spørre meg om hva jeg leser når jeg sitter i fellesarealet og stirrer i en bok som en gang ga meg glede, gjennom å tilby meg samtaler hvor de atter en gang må høre på dette mennesket hvis alle setninger er negative, gjennom å bevise at jeg er motstandsdyktig ved å peke på utsagn jeg kommer med som direkte motsier depresjonens overbevisende tullsnakk.
Dere aner ikke hvor god en jobb som gjøres hver dag i dette systemet. Hvor godt det samarbeides på tvers av fastlegekontoret, akutteam, akuttpost, 5-døgnspost og poliklinisk oppfølging. Ord du kanskje aldri skal forholde deg til, annet enn å lese dem nå. Men dersom du noen gang i fremtiden blir nødt til å bli kjent med dem, så vit at menneskene som velger å jobbe her – de har noe ekstra ved seg som ingen andre har.
De tar vare på og redder oss fra å gå under når troen på egen verdi blir så faretruende lav at den potensielt kan være livsfarlig. De har kraften til å gi omsorg til mennesker i sin kanskje dypeste krise noensinne – igjen og igjen og igjen.
Og for meg, så gir de næring til den delen av meg som kjemper mot depresjonens anker enda en gang, uten at jeg merker det selv. Sammen utgjør disse menneskene en instituasjonalisert omsorg som lager rammene jeg trenger for å ta opp kampen mot eget sinn. Og kampen? Den er David mot Goliat, hvor jeg glemmer at jeg har vunnet over kjempen et tjuetalls ganger før.
Virkelighetens Marvel-helter
Disse menneskene er virkelighetens Marvel-helter:
- Miss Marvel: Studentene og de nyutdannede som tar meg med på tur hver dag og som gir meg motstand mot mitt negative med alt de makter
- Hulken: Den litt kjepphøye sykepleieren med de snille ordene, som lager dagsplan med meg og ordner til 17. mai-frokost
- Doktor Strange: Den magiske psykologen som tryller med ordene mine og gjør dem motstandsdyktige
- Captain America: Psykiateren som leder og vurderer (og som noen ganger glemmer hvilket rått team han har under seg)
Så har du alle oss pasienter, som tilhører ulike superheltgrupper selv:
- X-men: Mutanter som kjemper for en verden som frykter dem
- Fantastic Four: Brann, usynlighet, steinkropp og tøyelige kroppsdeler som ikke vil lystre
- Guardians of the Galaxy: Vi vet jo alle at vi som sliter psykisk har dette som hovedgeskjeft
Til slutt har du meg, da – som noe nonchalant identifiserer meg med Black Widow, udødeliggjort på filmlerretet av Scarlett Johansson. Ekspert-spionen Natasha Romanoff, som egentlig ikke har noen superkrefter, men som siden hun var barn har gjennomgått omfattende trening for å kunne gjennomføre de krevende spion-oppdragene, og som etter hvert skjønner at hun har en verdi utenom å prestere. Og at hun tilhører en flokk som ønsker henne vel.
Poenget her er å hylle de heltene vi er omgitt av i samfunnet vi lever i. Selvsagt er det viktig å komme med konstruktiv kritikk til det som ikke fungerer – det er sånn vi som samfunn utvikler oss. Men dersom vi skal oppnå endring kan vi også velge å fremsnakke det vi opplever fungerer. Da gir vi en solid dytt til alle de menneskene som hver dag går på jobb i håp om å gjøre en forskjell i et fremmed menneskes liv.
Det fortjener alle heltene i hverdagen som ikke bruker kappe og som jobber i Norges helsevesen. Tusen hjertelig takk til dere!
Åshild Martinsen Brygfjeld, søn 7. juni 2026
