Når uenighet blir til forakt
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Det begynner ofte i det små. Et kommentarfelt. En slengbemerkning. Et «Reis til H***ete», skrevet med caps lock og dårlig impulskontroll. Men summen av alt dette er i ferd med å gjøre noe med oss. Med måten vi snakker til hverandre på. Med hva vi tillater. Med hvor langt vi lar strikken tøyes før den ryker.
Vi ser det overalt nå. I politikken. I samfunnsdebatten. På Facebook. I kommentarfelt. I podkaster og videoer der det å «si ting som de er» altfor ofte betyr å være grov, nedlatende og hensynsløs. Som om folkeskikk har blitt et svakhetstegn.
Det har blitt altfor lett å glemme at det sitter ekte mennesker på den andre siden av skjermen.
Når AUF-leder Gaute Børstad Skjervø, som overlevde terroren på Utøya, og Simen Velle fra FrP må leve med trusler og voldsalarm fordi de deltar i samfunnsdebatten, er det ikke lenger bare «hard tone». Når mennesker med utenlandsk navn eller mørkere hudfarge daglig får beskjed om at de ikke hører hjemme her, er det ikke «friske meninger». Når folk anonymt skriver at noen burde vært drept, deportert eller holdt kjeft, handler det ikke om politikk.
Det handler om hat.
Og nei – dette gjelder ikke bare politiske miljøer. Polariseringen rammer bredt. Folk på høyresiden opplever hets. Folk på venstresiden opplever hets. Journalister opplever det. Leger. Lokalpolitikere. Ungdommer. Helt vanlige mennesker som våger å mene noe offentlig.
Vi er i ferd med å få et samfunn der stadig flere trekker seg unna debatten fordi kostnaden har blitt for høy. Der folk tenker seg om tre ganger før de ytrer seg, og til slutt velger å la være. Ikke fordi de er usikre på meningene sine, men fordi de ikke orker bøtta med dritt som kommer.
Det er alvorlig.
For et samfunn trenger uenighet. Vi kommer ingen vei dersom alle nikker enig til alt. Men det er forskjell på uenighet og forakt. På debatt og avhumanisering. På kritikk og mobbing.
Noe av det mest bekymringsfulle er hvor normalt dette har blitt. Hvor mange som ser grove kommentarer og bare scroller videre. Hvor mange som unnskylder det med at «folk må tåle litt». Hvor mange som selv skriver ting de aldri ville sagt ansikt til ansikt.
Vi burde kanskje stoppe opp litt der.
For hva slags samfunn er det vi holder på å skape dersom stadig flere føler seg utrygge i det offentlige rom? Dersom barn og unge vokser opp med inntrykk av at hån, hets og mistenkeliggjøring er normal kommunikasjon?
Det er ingen politikere, journalister eller samfunnsdebattanter som alene kan rydde opp i dette. Det ansvaret ligger hos oss alle, hver og en av oss I måten vi omtaler folk på. I hva vi deler videre. I når vi velger å si ifra – eller tie stille.
For hat og polarisering forsvinner ikke av seg selv.
Tvert imot; det vokser når du og jeg lar det passere. Og det kan vi gjøre noe med.
Så gjør det!
