Når vi reiser oss igjen
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Så var det over. Fotballeventyret som Bodø/Glimt har tatt oss med på de siste månedene, fikk en slutt. I øyeblikket kjennes det mest som skuffelse. Men når følelsene får lagt seg, står noe annet igjen: stolthet, samhold – og ikke minst en påminnelse om hva som ligger i å våge. Det skulle ikke forundre meg om de lærer noe av gårsdagens kollaps også, og kommer enda sterkere tilbake.
For skuffelser og feil er uunngåelige. Ikke bare i idretten, men i politikken, i næringslivet og i helt vanlige liv. Spørsmålet er ikke om vi feiler, men hva vi gjør når det skjer. Der ligger forskjellen på stagnasjon og utvikling.
I små lokalsamfunn som Hemnes blir feil ofte ekstra synlige. Alle ser det. Alle snakker om det. Det kan gjøre terskelen høyere for å prøve noe nytt. Risikoen er at vi blir forsiktige – kanskje for forsiktige. Og konsekvensen? Færre initiativ, mindre tempo, færre ideer som faktisk blir testet.
Det har vi neppe råd til.
Feil er ikke et tegn på svakhet. Det er råstoff for utvikling. Ingen bedrift lykkes uten feilskjær underveis. Ingen kommunal tjeneste blir bedre uten at noe prøves, vurderes og justeres. Og kanskje viktigst: ungdommene våre må få rom til å feile. I en tid preget av prestasjonspress trenger de arenaer der det er lov å prøve – og ikke få stempelet «mislykket» hvis det ikke går på første forsøk.
Så hva skjer hvis vi lar frykten styre? Hvis vi blir mer opptatt av å unngå feil enn å skape noe nytt? Da mister vi muligheter. Kanskje nye tilbud for unge aldri blir startet. Kanskje gode næringsidéer aldri blir mer enn tanker. Kanskje sentrum og bygdene våre ikke utvikler seg slik de kunne gjort.
Ta for eksempel kommunens omstillingsprosjekt. Etter den store skuffelsen, da Dovista «tok med seg» mer enn 100 arbeidsplasser fra kommunen, valgte Hemnes å ta en sjanse. De kjøpte og «tok kontroll over» næringslokalene der.
Kanskje blir det bedre fremover, enn med én stor hjørnesteinsbedrift, styrt av internasjonal konsernkapital? Kanskje læring kan gi mer varig næring?
Det er et ansvar som hviler både på kommunen, næringslivet og oss som innbyggere: Er vi modige nok?
De miljøene som lykkes, kjennetegnes av noe annet. De tåler å snakke åpent om det som ikke gikk bra. De justerer kursen underveis. Og de samarbeider, i stedet for å lete etter hvem som har skylda. I Hemnes har vi en styrke her: Vi kjenner hverandre. Det kan enten forsterke frykten – eller bygge tillit.
Valget er vårt.
Vi kan bruke skuffelse – enten den kommer fra en fotballbane eller fra hverdagen – til å skape framdrift. Vi kan bli et lokalsamfunn som tåler feil, viser dem fram og lærer av dem.
For hvem vet hva man kan få til, om man er litt mindre redd for å mislykkes?
