Advent og blinkende lys
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Folk baker, handler, vasker, pynter treet første dag i desember, mens de filmer barna foran det og deler på sosiale medier. Det er jul i hus før adventen har fått på seg vinterpelsen. Midt i julestresset prøver vi oss på en fot i bakken, litt sånn mindfullness i en fei. Pust inn. Pust ut. I neste sekund: Vips og Vipps- så ligger en ny vare i en nett-handlekurven.
Sorte fredager får folk til å se rødt. Vi skal helst kjøpe mindre, men ender opp med mer. Det ropes om bærekraft og gjenbruk, tenkes kreative løsninger med det vi har fra før. Global, grønn helhet tenkes mens vi pakker inn ungenes kalendergaver i glanset papir.
Vi løper, barna åpner pakker. Vi adventer ikke. Vi fullfører nesten hele jula før julaften.
Presset ligger også tungt i kommunestyresalen. Der handler det ikke om julegaver, men om fremtidens Hemnes. Helgrillet sparegris står på menyen. At den er tom, kommer som en overraskelse på noen. Som julekvelden på kjerringa, kanskje. Den kan da umulig være helt tom? Jeg vil jo berge det som vi har, og som vi kanskje har tatt for gitt. Og kanskje litt til.
Adventa har gått fra ortodoks til paradoks.
For samtidig som vi prøver å senke skuldrene, øker vi tempoet. Vi sier vi ønsker ro, mens vi løper intervaller mellom netthandel og fysiske kjøpesentre. Vi er irriterte på naboens blinkende fargelys, men har selv lagt juletreet i handlekurven da det var 30 % på Black Friday. Vi ser ikke bjelken i eget øye, men har fått øye på plastnissen i naboens. Og den er ikke mye pen!
Adventen før gikk i takt med bestemors rokk og kjevle. Barna ventet spent på å få se julepyntet hus på julaftens morgen. Den siste nellikspikeren i den litt løshudete appelsinen ble plukket ut av små fingre. Stiff strykespray sørget for ei tåke som luktet av jul, og forventningene bygde seg opp i takt med den.
Kanskje er minnene mer gullkantet enn stunden var. Kanskje vil vi huske dagens sirkusadvent på samme vis. I Bibelen står det: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Kanskje er det ikke så farlig om ikke alt er perfekt. Kanskje er det nok å være til stede i prosessen. Kanskje kan vi øve oss på å vente litt. Være i stunden, ikke haste frem til målet. Kanskje er det på tide å tilgi både seg selv og naboen (tross blinkende lys).
Og hvem vet – kanskje er det nettopp ved hjelp av naboens lys vi klarer å se bjelken i eget øye. Og kanskje er det mer enn nok for denne adventen.
