Verdens rikeste land – men fattig på fellesskap?
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Når velferd kuttes og oljefondet vokser – er det tid for å justere handlingsregelen?
Strukturdebatten herjer i kommune-Norge. Skoler legges ned, helsetjenester sentraliseres, og mange opplever at velferdsstaten slik vi kjenner den står i fare. Samtidig vokser «sparegrisen» – Oljefondet. Er det ikke på tide å bruke litt mer av vår felles formue for å sikre fellesskapet?
Dårlige tider – og en voksende sparegris
Kommunene står midt i en svært krevende økonomisk virkelighet. Skolenedleggelser og sentralisering av helse- og omsorgstjenester blir presentert som nødvendige grep for å få budsjettene til å gå opp. Men hva skjer med lokaldemokratiet, trivselen og livskvaliteten når møteplasser og nærmiljø svekkes?
Samtidig vokser Oljefondet til historiske høyder – over 20 000 milliarder kroner. Handlingsregelen, som styrer hvor mye vi kan bruke av fondet, ble innført i 2002 og justert ned fra 4 % til 3 % i 2017. Regelen gir rom for fleksibilitet: mer i dårlige tider, mindre i gode. Spørsmålet er – er ikke dette «dårlige tider» for kommunene?
Eldrebølgen – en kostnadsbombe
Jeg har forsøkt å sette opp en forenklet prognose basert på SSB og KI:
- Startpunkt: 88 mrd. NOK (eldreomsorg 2022).
- Dobling av antall eldre → minst dobling av kostnader.
- Innen 2040: ≈ 176 mrd. NOK per år (bare eldreomsorg).
- Med lønnsvekst, teknologi og inflasjon: realistisk 200–220 mrd. NOK per år.
Dette er ikke småpenger. Og ifølge SSB vil eldrebølgen først flate ut etter 2050. Kommunene står altså foran en langvarig kostnadsvekst.
Her vil jeg legge til at det ikke er de eldre som er «problemet», det er den manglende viljen til å øke nasjonale bevilgninger som er problemet. Denne ansvarsfraskrivelsen – på nasjonalt nivå, fører til «en rasering av kommune-Norge».
Hva om vi øker handlingsregelen?
Hvis vi øker handlingsregelen fra 3 % til 4 %, gir det omtrent 207 milliarder kroner mer å bruke hvert år. Det er nok til å dekke den forventede kostnadsøkningen i eldreomsorgen – og fortsatt ha rom for å oppgradere skoler og sikre nærmiljøene våre.
Tid for politisk mot
Vi må tørre å stille spørsmålet: Skal vi fortsette å kutte i velferd og svekke lokalsamfunn, mens vi sitter på verdens største sparekonto? Eller skal vi bruke litt mer av vår felles formue for å sikre en verdig alderdom, gode oppvekstsvilkår og levende bygder til de som lever i dag?
Handlingsregelen ble laget for å gi fleksibilitet. Nå er tiden inne for å bruke den fleksibiliteten – før fellesskapet vårt raseres.
Må vi gå i fakkeltog?
Kanskje det er tid for å gå i fakkeltog for velferden i kommunene? Kanskje vi må gå i tog for helheten?
Forslag til paroler kan være; «Vi må se og ta vare på hverandre» og «Norge må ta et kollektivt ansvar». Det kan også være paroler som; «Framtiden bygges av nåtidens barn og unge» og «De eldre er ikke problemet»
Nå er situasjonen slik at kommuner og tettsteder settes opp mot hverandre, og barn og unge settes opp mot tilbud til eldre. Nærmiljøene trues, og fraflyttingstrusselen er reell. Skal vi akseptere at bygdene tømmes og at fellesskapet svekkes?
Jeg mener det er «uredelig å skyve problemene nedover» når vi vet at ansvaret ligger hos politikerne på et nasjonalt nivå. Overføringene må være tilpasset behovet vi har i dag.
Vi må gi tydelig beskjed til Regjering og Storting; «Det er kommunene som blør»
Må vi virkelig gå i fakkeltog for at våre barn og barnebarn skal ha ei levedyktig bygd å bo i når de vokser opp? Det burde være en selvfølge for alle at; «Vi vil leve og bo i hele Norge»
Kanskje fellesskap og livskvalitet er viktigere enn penger på bok?
Lars-Sivert Larssen,
Hemnespatriot
