Ung framtid i Hemnes – for hvem?
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
«I Hemnes er det ingenting å finne på.» Setninga er gjentatt av generasjoner av ungdommer. Kanskje sa du det selv en gang. Kanskje hører du dine egne barn si det nå. Og kanskje er det litt sant; det er ikke alltid så mye som skjer i en liten kommune. Men er det hele sannheten?
Vi vet at vi står foran tøffe veivalg. Om hva slags lokalsamfunn vi vil være. Hva vi har råd til å være. Og da må vi også være ærlige – både med oss selv og med ungdommene.
Dagens unge vokser opp i ei tid der det meste er tilrettelagt. Det gjør hverdagen enklere, men kanskje også flatere. For fritidstilbud og møteplasser kommer sjelden av seg selv. Noen må faktisk etablere dem.
Så kan vi saktens spørre oss selv: Har vi skapt en forventning om at ting skal være «ferdig laget»?
Eller bør vi i større grad utfordre ungdommene til å ta eierskap til fritida si?Vi vet at det går an. Historien er full av eksempler på ungdommer som har startet band, dataklubber, kinokvelder, LAN og turneringer – ikke fordi noen ba dem. Men fordi de ville noe. Kanskje må vi våge å stille spørsmålet: Hva hindrer dagens ungdom i å gjøre det samme?
I dag er terskelen ofte høyere. Ikke på grunn av mangel på ideer, men mangel på oversikt. «Hvor begynner vi?»
Der har både kommunen og frivilligheten et ansvar. Små økonomiske tilskudd. En nøkkel til et lokale. En voksen som sier «Kom igjen – prøv» – det kan være forskjellen mellom en god idé og en død idé.
Like viktig som fritida er skolegang og utdanning. Debatten om oppvekst ender gjerne i geografi: hvor mange skoler, hvor skal de ligge, hva koster det. Men skolekvalitet er mer enn antall bygg. Det handler om innhold. Hva lærer ungene våre? Hva slags læringsmiljø har de? Blir de sett, utfordret og inspirert? Har de voksne rundt seg som løfter, utfordrer og støtter?
I en tid der ungdomskullene krymper i takt med kommuneøkonomien, er det ekstra krevende å prioritere. Men kanskje er det nå det kreves av oss å være tydelige på hvilke verdier vi vil styre etter. For det handler ikke om hvor mange elever vi har, men om hvordan vi ruster dem for framtida – enten den blir i Hemnes eller et annet sted. Forhåpentligvis ønsker de seg tilbake til røttene, men røtter betyr lite hvis de ikke får vokse.
Vi snakker ofte om ungdomsmedvirkning. Det høres fint ut.
Det er vanskelig å prioritere ungdommens ønsker hvis vi aldri slipper dem til. Da trenger vi unge som tør å si fra. Og voksne som tåler å lytte. Også når ungdommene mener noe annet enn oss. Uenighet er ikke feil – det er en del av læringa.
Skal Hemnes være et godt sted å vokse opp i framtida, må vi løfte oppvekstspørsmålene over postnummerpolitikk og steile fronter. Kanskje er spørsmålet: Hvordan kobler vi skole, fritid, frivillighet og politikk tettere sammen?
Svaret finnes neppe i én løsning. Men kanskje kan noe ligge i et felles ansvar – hvor både kommunen, de frivillige og ungdommene selv må våge å bidra litt mer.
