Oljefondet er ikke bestemor med Vipps
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Dag Brygfjell hevder i et leserinnlegg at jeg tar feil når jeg skriver at det er relevant å sammenligne privatøkonomi og kommunal økonomi, og at kontoen slett ikke er tom. Han viser til at staten besitter et oljefond på over 20.000 milliarder kroner og mener derfor at det er mer enn nok penger til å finansiere et godt velferdstilbud i fem tettsteder i Hemnes.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår hva Brygfjell sikter til når han hevder at private penger og offentlige penger ikke lar seg sammenligne. Norge har én valuta. Ei krone i ei privat lommebok er akkurat like mye verdt om den flyttes til kommunekassa. Det samme gjelder gjeld. Om man er blakk, er man blakk. Her finnes ingen magisk skillelinje, og ingenting som gjør at et minus i kommunebudsjettet blir mindre alvorlig enn et minus i en privat bankkonto.
Når Brygfjell samtidig hevder at staten har minimal påvirkning på hans privatøkonomi, må jeg spørre hvilket samfunn han tar utgangspunkt i. Staten har svært stor innvirkning gjennom skatt på inntekt og formue, som år etter år er blant de mest omtalte politiske stridstemaene. I tillegg har vi et omfattende system av avgifter og subsidier som påvirker både priser og forbruksvaner. Aviser har fritak for merverdiavgift, matvarer har 12 prosent moms, sjokolade og det meste annet har 25 prosent. I tillegg har staten høye avgifter på produkter som ikke er bra for helsa, slik som nikotinprodukter, alkohol eller sukker. Toll på importerte matvarer og subsidier i landbruket påvirker også hva du og jeg faktisk betaler i butikken. Staten former privatøkonomien vår langt mer enn Brygfjell vil ha det til.
Ja, staten stiller krav til kommunene om et minimumsnivå for en rekke tjenester. Men det betyr ikke at staten tar over ansvaret for lokal ressursbruk. Kommunene har fortsatt stor selvråderett i hvordan tjenestene organiseres. Når Hemnes samtidig scorer svakt på blant annet Kommunebarometeret, og dette skjer i en kommune som har rundt 100 millioner kroner høyere inntekter enn sammenlignbare kommuner, er det legitimt å stille spørsmål ved om ressursene er brukt effektivt og om innbyggerne faktisk har fått den velferden vi burde kunne forvente.
Brygfjell forsøker i sitt innlegg å avfeie dette ved å vise til at Hemnes bruker omtrent samme prosentandel av sine inntekter på skole som landsgjennomsnittet. Men dette bygger på to misforståelser.
For det første: Når Hemnes bruker «samme prosent» som snittet, så er dette prosent av en totalinntekt som inkluderer omtrent 100 millioner kroner mer enn det gjennomsnittskommunen har. Altså: Lik prosent, men av et langt større budsjett. Konsekvensen er enkel – Hemnes bruker betydelig mer kronemessig på skole enn en gjennomsnittskommune, selv om prosenten kan se lik ut. Det gjør sammenligningen hans direkte misvisende.
For det andre: Brygfjell legger til grunn at Hemnes har samme demografiske sammensetning som landet for øvrig. Det stemmer ikke. Hemnes har færre unge og flere eldre enn snittet, og vi har blitt truffet tidligere av eldrebølgen. Når behovene våre er helt annerledes enn i kommuner med flere unge, nytter det ikke å lene seg på prosenttall uten å ta inn over seg hvem pengene faktisk er ment å betjene.
I tillegg vil antallet eldre over 80 år øke kraftig i årene som kommer – også i Hemnes. Dette kommer ikke uten kostnader. Samtidig blir det færre yngre, noe som svekker statlige overføringer knyttet til oppvekstsektoren. Vi vil altså få mindre penger «tiltenkt skole», og mer som skal gå til eldreomsorg. Hvordan midlene til slutt fordeles er likevel et politisk valg. Akkurat som i privatøkonomien er det teknisk fullt mulig å bruke barnetrygden på champagne. Det betyr ikke at det er riktig.
Alt dette gjør det desto mer påfallende at Brygfjell velger å trekke fram oljefondet som argument for at «kontoen ikke er tom». At staten har penger betyr ikke at kommunene automatisk får dem. Å forvalte et oljefond på vegne av kommende generasjoner innebærer nettopp at man ikke bruker av det hver gang en kommune har økonomiske utfordringer. Det er derfor et bilde fra privatøkonomien kan være nyttig: At besteforeldre har millioner på bok betyr ikke at de nødvendigvis overtar barnebarnets kredittkortgjeld.
Min kritikk av politikerne i Hemnes handler ikke om at staten ikke stiller opp. Den handler om at vi lokalt ikke har tatt inn over oss realitetene godt nok, og dermed har latt være å prioritere i tide. Det endrer ikke sannheten i min opprinnelige overskrift: Når kontoen er tom, er den tom – selv om noen andre et sted i familien har god råd.
