Når kontoen er tom
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
De aller fleste har fått med seg at Hemnes kommune har et forbruk som er 40–50 millioner kroner høyere enn inntektene.
I privatøkonomien er dette veldig enkelt – om enn smertefullt. Er forbruket høyere enn inntektene, må det tas grep. Om man ikke kan bytte til en bedre betalt jobb, må forbruket ned. Dette gjelder både for minstepensjonisten og for de med millioninntekt – å ha for lite penger å rutte med betyr trøbbel.
I en husholdning vil det sjelden være enighet om hva som skal kuttes. Trenger vi Netflix, og må vi strømme alle fotballkampene? Skal vi heller kutte de dyreste matvarene, og erstatte kostbar drikke med vann? Langhelg i Paris eller London er heller ikke nødvendig – eller er opplevelsen så viktig at uten den ryker både ekteskap og arbeidslyst?
Uansett: Når kontoen er tom, må det tas grep.
I en kommune er det enda flere som kjemper for å unngå kutt på «sine» områder. Knapt et eneste sparetiltak har gått fri for kritikk. Leserspalter og kommentarfelt er fulle av sterke meninger, og de eneste innlegg som får unison begeistring, er de som peker på manglende overføringer fra staten.
I privatøkonomien finnes en siste utvei: NAV. For de som har minst, er det noen ganger hjelp å få. Men, om du har millioninntekt og likevel ber om støtte til strømregning og julegaver, vil nok tommelen vendes ned. «Du burde prioritert annerledes», vil være beskjeden ut døra.
Hemnes kommune har hatt rundt 100 millioner i kraftinntekter de siste årene. Når kommune-Norge nå peker på en gnien stat som årsak til krisen, gjelder det ikke Hemnes. Våre problemer har ikke oppstått de siste to årene – de har vokst fram over flere tiår, der vi gradvis har tatt i bruk hver eneste krone, og litt til.
Staten kompenserte noe i statsbudsjettet, og trolig kommer det enda noen milliarder til kommunene. Men det monner ikke for å rette opp skjevhetene i Hemnes. Senterpartiet krever nå 5,5 milliarder ekstra til kommunene. Om det fordeles flatt per innbygger, vil Hemnes få 4–5 millioner kroner. Det er selvsagt gode penger, men det løser ikke utfordringene.
Så kan man spørre seg: Hvordan klarer kommuner på samme størrelse som Hemnes, men uten kraftinntekter, å holde hodet over vannet?
I privatøkonomiens verden ville vi spurt oss hvorfor naboen – som har samme inntekt, samme gjeld og samme familie – stadig får inkassokrav. Svaret ligger sjelden i inntekten. Det handler som oftest om forbruket.
