Kultur er ikke pynt
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Sist helg hentet vi inn en time på klokka, som for å gi en hyggelig beskjed: Der fikk du en ekstra time med lys! Men november er en luring. Mørket siger inn likevel, som en dimmer som sakte skrus ned, eter opp dagen og mange kjenner mørket i sinnet også. Humøret visner med staudene i blomsterbedet. Mot og handlekraft ser ut til å ta følge med hagemøblene som pakkes ned.
Samtidig, på de lysende skjermene våre, i riksavisene og i lokalnyhetene, flommer mørket over i andre former. En dødelig politiaksjon i Brasil. Overgrep på Filippinene. Vold på videregående skoler. Lokalt er det budsjettkutt, og harde fronter mellom steder som burde stå sammen. Det er som om mørket både er der ute og her inne, som en ekko-bølge som treffer alt på veien.
Midt i dette har jeg selv opplevd noe som nesten er motsatsen: amatørteater. Kultur i dressur under lyskasterlys.
I et frittstående teaterlag, drevet av rein dugnadsånd, er vi en gjeng som har brukt kvelder og helger på å øve. Vi leker oss fram til ei forestilling for publikum. Vi har terpet replikker, kroppsspråk, mimikk og tonefall. Vi vet akkurat hva som skal skje – når latteren forventes å komme, når stillheten skal falle. På scenen er mørket styrt av lysriggen, og samspillet mellom oss er koreografert. En trygg illusjon.
Men parallelt bygger vi noe ekte: en beredskap mot indre mørke. I latteren, i samholdet, i det felles produktet vi skaper – og har en felles interesse i at skal bli best mulig. Det er kulturens vesen.
I budsjettforslaget i Hemnes foreslås det kutt i kulturskolen – ett av over 60 tiltak som skal gi innsparing. Men nettopp nå, og i årene som kommer, trenger vi møteplasser på tvers av tettstedene. Vi trenger skaperglede, kreativitet, fellesskap, latter og livslyst. Vi skal ikke undervurdere stillheten som oppstår når dansetimer forsvinner, musikkskoleelevenes rytmer stilner – eller ungdommen mister sitt scenehjørne.
Kultur er ikke bare noe vi konsumerer. Det er noe vi skaper sammen. Det er fellesskap i praksis. Det er bro mellom generasjoner og tettsteder. Et lys i mørket – både det utenfor og det innvendige.
I livet utenfor scenen har vi ingen manus. Ingen vet hva som kommer etter neste replikk, eller hvordan publikum – altså menneskene vi møter – reagerer. Nå, eller i fremtiden. Men vi har fortsatt noe å spille på: hverandre. Vi har evnen til å se, lytte og tolke. Det er kanskje nettopp i møte med mørket at vi må øve oss på det mest menneskelige vi har: å gjenkjenne hverandres blikk, tonefall, små signaler. Å være med hverandre, ikke bare ved siden av. Noen ganger må vi justere oss selv for å få samspillet til å fungere. Være lyset. Andre ganger må vi tåle at det mørkner, og at våre valg lager litt storm i vannglasset til naboen.
Vi får ikke kontroll over alt – men vi kan velge hva vi vil løfte fram når det mørkner. Kultur er ikke pynt. Det er beredskap. Samspill. Liv. Vi trenger å møtes i kulturen. Og vi trenger politikere som ser forskjellen på kostnad og verdi.
